Å tro at vi igjen skal få se et TV-program som journalistisk tar musikk på alvor, er bare å droppe. De kommer iallfall aldri til å skje i de sørgelige restene av undertegnedes levetid. Alt håp er ute.

Da TV2 i forrige uke lanserte det nye programmet «Norges nye megahit», kom til og med Maria Mena på banen. Nå var det nok, også for henne. Hun raste. Og tordnet. Nå fikk det pinadø holde, ass! «Mulighetene for en norsk artist til å få promotert musikken sin på TV i disse dager er stusslige» frådet hun på Instagram, og ble gjengitt i flere medier.

Og, klart, når en artist som selv har deltatt i «Hver gang vi møtes» så sent som tidligere i år, skal vi lytte til henne, akkurat som vi ville ha lyttet til Jahn Teigen om han ville legge ned Melodi Grand Prix, eller om Bjørn Eidsvåg ville legge ned Bjørn Eidsvåg. For da er det alvor. Da legger man øret ned på bakken og lytter.

Og det gjelder også når «Hver gang vi møtes»-Maria raser mot stupide TV-program der musikken lider, selv om det ikke er lenge siden hun trakk pusten og sang følsomme cover Staysmans «Trenger en Mann» eller Postgirobyggets «Minste motstands vei» i beste sendetid.

Men sånn er’e bare! For det er jo ingen faste programposter på TV der populærmusikk tas på alvor, og kan du ikke slå dem, får du heller menge deg med dem. Her er derfor et forsøk på å gi en hjelpende hånd til landets TV-produsenter, om de begynner å gå tom for programideer der musikken bare er en liten åndelig rekvisitt på jakten etter å gjøre kjendiser mer kjent.

Det viktigste er beviselig underholdningsaspektet, og at musikkinnholdet tillegges minst mulig. Altså slik det allerede er fra før. Man må bare sprite opp ideene litt.

Her er sju konkrete forslag til nye musikkprogram på TV:

1. C-KJENDIZ-JAMMER

Alle kjendiser i landet som i utgangspunktet ble kjendiser utelukkende som en direkte følge av deltakelse i diverse mer eller mindre hjernedøde realityserier, deltar her i et slags musikalsk «Squid Game», der deltakerne låses inne i en rømningssikret hangar.

Her drepes de underveis, én etter en, hver gang noen spiller surt eller synger en tone som ikke er prikkfritt ren. Sissel Kyrkjebø og Kristian Valen er henholdsvis sensor og bøddel, sånn bare for å gi programmet enda mer kjendisfaktor.

Premien for den eneste overlevende realitykjendisen i landet er deltakelse på «Lindmo», der hen får snakke om den vonde tiden i hangaren, samt urfremførelse av en omskrevet Carola-låt, under tittelen «Fångad av en shitstorm», i en duett med Tix.

2. RUNDLURT AV KARLSEN

Dette er en slags videføring av «Idol – jakten på en superstjerne», der TV2 i en årrekke har gjort alt de kan for å sope med seg talent landet rundt og trøske dem gjennom Idol-kverna, slik at de potensielle karrierene deres har havarert før de har spilt sin første «konsert» på et kjøpesenter på Skedsmokorset eller Fauske.

I «Rundlurt av Karlsen» er det Idol-general Jan Fredrik Karlsen som går enda grundigere til verks, ved å gå ytterligere lenger ned i alder på talentjakta. Her skal audition-sendingene samkjøres med første skoledag, hvor agenter over det ganske land kidnapper naive førsteklassinger (og deres kjendiskåte foreldre) og forteller dem at de skal bli superkjendiser og megaselgende artister lenge før konfirmasjon og stemmeskiftet. Her gjelder det å avlive talentet hos den enkelte allerede i krybbestadiet, leeeeenge før de får egne ideer og, huff og huff, særpreg.

Ergo blir de tatt ut av skolen, Magnus Carlsen-style, og satt i interneringsleirer, der de waterboardes, mens de utelukkende får høre på Kurt Nilsen. De flinkeste må bytte navn til Kurt (jentene må hete Kurta), mens de som ryker ut blir omdøpt til Kjartan, Jorun, Aleksander, Glenn, Jenny, Mari, Marius og Ingvar, samt at de avstraffes med å bli tjoret fast i en stol, hvor eneste næringstilførsel er uendelige mengder krokodilletårer fra en krakilsk hylgråtende Mia Gundersen.

3. HESEBLESE-LISENSBONANZA

En ren karaokekonkurranse, der deltakerne (som er halvkjente skuespillere og musikere, fra program sendt på NRK3) får forberede seg i flere år før sending, men der det likevel gis inntrykk av alt er spontant og skikkelig løssluppent og på sparket. Deltakerne får to årslønner hver fra NRK for å forberede seg. Det aller viktigste er uansett at programledernes gutturale vræl og heseblesende adferd totalt overdøver de passe elendige coverlåtene, samt at det helt vilkårlig deles ut poeng, med et system absolutt ingen – inklusiv programskaperne – skjønner en puck av.

Ivar Dyrhaug er et åpenbart programledervalg, men han alene er ikke nok hysterisk, ikke nok heseblesende og ikke nok ellevill og gæren, og laget styrkes derfor ytterligere med Charter-Svein, Petter Stordalen, Blomster-Finn, Knut Jørgen Røed Ødegaard, Petter Solberg og Christine Koht. Ylvis-brødrene, Madcon og KORK slår seg sammen og er husband. Hvert program avsluttes med at alle programlederne inhalerer innholdet av hver sin heliumballong, før de allsangsynger Franklins ««Bombadilla Life» – i tredobbel hastighet.

4. HVER GANG VI HULKER

Man samler seks artister på en øy, der seerne kun har hørt om maks to av dem. Disse to har ikke gitt ut plater på lenge, men er nå aktuell med både et febrilsk platecomeback og en «Snakker ut om den vonde tiden»-biografi. De andre er «artister» ingen husker, som tidligere kun har vært med i MGP eller røket ut i første runde av «Idol – jakten på en superstjerne».

Her får man poeng for mengden snørr og tårer man selv klarer å produsere i løpet av sendingen der deres egne låter tolkes av de andre. Det er ikke lov å synge en tone før minst to flasker Chablis er tatt på styrten og begge øynene er gnidd hardt inn i rå løk. I finalesendingen må de to finalistene dritingssynge en mashup av Espen Linds «When Susannah Cries» og Justin Timberlakes «Cry Me a River». Therese Johaug får jobben med å samle inn snørr og tårer, som da blir nennsomt veid, før vinneren kåres.

5. NULL PIPLING – JAKTEN PÅ EN SOLID STJERNESMELL

Her henter man inn utstemte musikere fra de andre musikkprogrammene, gatemusikanter og musikalsk rekved fra nedre del av 80-tallets Norsktoppen-lister, kler dem opp i elleville kostymer og kaller dem stjerner, for maks medieeffekt. Siden ingen i hele verden overhodet er interessert i hva de har å komme med innenfor deres respektives spesialgrener, skal de bare – og bare – spille musikk de har null forhold til, på instrumenter de ikke er i nærheten av å beherske.

Underholdningselementet ligger utelukkende i hvor morsomt det er at de ikke kan noe av det de gjør. Visesangere synger punkrock med ukulele. Dansebandartister rapper. Rappere spiller country på trekkspill. Soulartister fremfører reggaeklassikere a cappella – på slurva. Rockere spiller jazz på harpe. Russesangkomponister spiller kassegitar og synger emosjonelle sanger med empatiske tekster.

Ingen behersker noe og alle ler og ler og ler. Dan Børge Akerø, Tande P og Store Martin nekter først pliktskyldig å være programledere, men takker ubeskjedent ja når NRK sprenger alle lønnsbudsjett ved å svi av noen tusen lisenser. Harald Rønneberg, spesialist på å gjøre det han ikke kan, klarer heller ikke motstå det vanvittige lønnstilbudet, melder overgang fra TV2 og blir dommer.

6. ROCKERING FRA VÅRT STORTING

Annethvert år, på sensommeren og høsten før det er valg, stiller alle partilederne opp som deltakere i denne konkurransen. Alle later som de er vanskelige å be, men stiller likevel mer enn villig opp, i den tro at de er nødt til å gjøre det for å vinne valget. For hvem i alle dager er det som vil ha politikere som er opptatt av politikk?

Kobbelet med kommunikasjonsrådgivere som til daglig styrer alt de gjør har nemlig fortalt dem at de må «by på seg selv», gjøre «folkelige ting», «lette på sløret» og vise at de er «ekte mennesker» bak den seriøse «fasaden». Og nå skal det rockes!

Alles kles ut i klovnedrakt, med klovneneser og altfor store klovnesko, mens de piskes og jages rundt i ring på Stortingsplassen av programleder Wig Wam-Glam som sitter på en hvit hest, mens de tvinges til å synge fjonge rocklåter som «Highway to Hell», «You Can’t Always Get What You Want», «I Wanna Be Adored» og «Killed By Death», der de får poeng etter hvor mange crazy ablegøyer de klarer å gjøre samtidig. Musikalsk talent er uvesentlig. Her er det tøyeskopperier som gjelder! Den som vinner slipper å være politiker. Og musiker.

7. KREDPLEDDET

Det er altfor mye musikk med bred appell, som jo er det aller verste som finnes, ifølge den stadig mer utrydningstruede arten musikkjournalister. Her er derfor målet å finne den neste artisten eller bandet som lager skikkelig bra musikk, altså musikk som har absolutt null appell til noen andre enn de som livnærer seg av å skrive om musikk, og som er garantert aldri å slå gjennom på noe vis.

Hvis musikerne har store rusproblem, og attpåtil er dritdårlige å spille på instrumentene, er det helt topp. Er de – på toppen av det hele – komplett sjarmløse, sosialt forknytte, innadvendte og helt ute av stand til å gjennomføre et intervju, ja, da snakker vi. Her er det ingen som vinner, for det er kun tapere som har kredibilitet, og som da kan skrive emosjonelle sanger om hvor urettferdig verden er. De som får terningkast seks av musikkjournalister og greier.

Programmet vil etter hvert flyttes til radio, og sendes på P2 hver natt til tirsdag mellom klokka 02:00-05:00. Hvis ingen andre melder seg, kan undertegnede lede det hele. Gratis.