Det bugner over av knall musikk hele tiden, og det er jo bare en liten brøkdel man rekker å omtale. derfor trengs disse skippertakene med jevne mellomrom.

Her er derfor fem skiver for enhver god smak, som geografisk spenner fra Canada, Finland, Australia, England og Trøndelag. Alle er tilgjengelig der musikk strømmes. Enjoy!

1. THE MIKE BELL CARTEL «The Cartel & I» (Beluga Records)

At finnene har dreisen på å spille rock’n’roll i arven etter sekstitallets undergrunnsnuggets, eller garasjerock som vi også kaller det, er jo noe vi alle vet. Dette er et debutalbum, men det er likevel ingen en gjeng med uerfarne ungfoler, da de fleste i orkesteret har gjort seg bemerket i andre raffe sammenhenger tidligere.

Miikka Siira (aka Mike Bell) frontet tidligere Mike Bell & The Belltones, Pekka Laine har spilt i The Hypnomen, Ville Särmä i John’s Children (60’s-bandet til Marc Bolan!), Samuel Abaijón har en fortid i The Valkyrians, The Atomic Blast og Candy Darling, mens Aapee Heinola er kjent fra Hard Action og First Times. Eller «kjent».

Haha! Dette er ikke akkurat navn som har toppet internasjonale hitlister, men det er like fullt masse år med god trening av de delene av øregangene som liker surklende farfisa, fuzzgitarer og rytmer som appellerer til sjelens mer primitive og eggende irrganger. Likte du norske Indikation, vil du elske The Mike Bell Cartel.

2. ØYVIND HOLM «The Unreliable Narrator» (Crispin Glover Records)

I en rettferdig verden hadde Øyvind Holm vært en verdenskjent og allment genierklært popstjerne. Trønderen har i over 25 år pepret ut finurlig og snerten pop fra øverste hylle, og de som har hatt gleden av å få det med seg har hatt en Sareptas krukke av musikalsk gull å forsyne seg av.

Dipiomaniacs, Deleted Waveform Gathering, Sugarfoot etc. Han har ikke gjort det lett å holde oversikten, da han hele tiden har opptrådt med mange hatter, og musikken har vekslet fra skranglete pop til velsmurt vestkystcountry, men der det alltid har vært et vell av fabelaktige låter i bunnen.

For Øyvind har det aller viktigste redskapet i verktøyskrinet når man skal lage musikk, nemlig et gudbenådet talent som låtskriver. Dette er ikke noe du kan lære deg på et seminar under by:Larm eller Trondheim Calling, like lite som du kan gå på kurs for å male like bra som Picasso. Noen bare har dette talentet, og Øyvind Holm besitter det i hver eneste fiber i kroppen.

Nå er han ute med ei skive jeg tror er hans tredje under eget navn, og han bare fortsetter å levere gullkantet popmusikk, der det musikalske slektskapet til the Beatles så vel som Apples In Stereo stråler. Denne skive er hans mest komplekse, og der låtene veksler fra å være umiddelbare og catchy, og til de mer intrikate komposisjonene som bare vokser på for hver gang. «The Stranger», duetten med Kirsti Huke, er så vakkert at det gjør vondt. På en god måte.

3. HOODDOO GURUS «Chariot of The Gods» (Big Time)

Spydspissen fra aussierockens glansdager nekter å gi seg, og godt er det. deres tre første skiver er alle helt enestående, der de vekslet sømløst mellom sommerfrisk pop og knallhard punkrock. «Jeg kunne gått i krigen for dem - gjerne på mineleting, med truger på føttene», skrev undertegnede en gang om dem, i en lett ekstatisk omtale av den klassiske debuten «Stoneage Romeos» (1984), ei plate jeg lett betegner som en objektiv klassiker.

«Chariot of The Gods» er bandets tiende album, og det første på tolv år, noe som gjør den til et comeback, og comebackskiver skal man jo være dypt skeptisk til, selv om det finnes hederlige unntak. Dette er selvsagt ikke på samme nivå som i bandets storhetstid på åttitallet, men det er likevel forfriskende å høre frontfigur Dave Faulkner svinge fjøla og snerre ut låtene sine, og det er stas å ha dem tilbake.

4. MICHAEL WESTON KING «The Struggle» (Cherry Red)

Den elegante engelskmannen burde være godt kjent for durkdrevne musikknerder og konsertgjengere også her på berget, da han har holdt det gående en god stund. Hans første band med platekontrakt, The Good Sons, ga ut et knippe brillefine skiver på nittitallet på den attråverdige labelen Glitterhouse, som blant annet inneholdt den fortryllende, rørende og storslåtte «Riding the Rage», en duett med the late great Townes Van Zandt, noe av det siste som ble spilt inn av høvdingen.

Senere har han fortsatt å turnere ufortrødent, lenge under eget navn, med flere smått underkjente plater, ikke minst den stålsterke protestskiva «I Didn't Raise My Boy To Be A Soldier» (2010) og i de siste årene som halvparten av den bejublede duoen My Darling Clementine, sammen med sin livsledsager Lou Dalgleish.

«The Struggle» er også et slags comeback, selv om han aldri har vært borte, og er en strålende samling låter som har blitt til over mange år, og der noen er skrevet sammen gamle venner som Peter Case (Hill! Hill! Hill!) og hans nære venn Jackie Leven, og andre som har ligget og modnet seg.

Her er det mye fint å hente, ikke minst den helt bedårende og «A pair of Brown Eyes»-aktige «The Final Reel», som – hvis jeg tolker den rett – er en hyllest til nettopp kjempen Jackie Leven. Jeg fikk dessverre ikke sett Michael sist han var i landet, men den evig turnerende helten er sikkert snart tilbake, og da får vi forhåpentligvis hørt flere av disse gullkornene live.

5. JERRY LEGER «Nothing Pressing» (Latent Recordings)

Canadieren har hamret ut skiver siden midt på 2000-tallet og burde vært adskillig mer kjent. En tidligere kollega gjorde meg denne uka oppmerksom på at han var ute med nytt album, og den er helt kick ass. At han kan tillate seg å utelate fjorårets gispende gode singel, morder-«balladen» «Jumped in the Humber», sier i grunnen alt om hvor mye krutt han har i låtmagasinet, for her bugner det over av godteri.

Mens hans forrige skive var et helt nedstrippet og nesten lofi-aktig album, er han nå backet av flere, kyndig og smakfullt produsert av sin mangeårige samarbeidspartner Michael Timmins (fra superbe Cowboy Junkies). Han tar ingen lettvinte snarveier her, og låtene sveiper over tematikk som blytung eksistensialisme, tro og håp, rus, isolasjon, savn og bloddryppende hjertesorg.

Men det er uansett låtene det handler om her, de fabelaktige låtene. Hans lett nasale stemme kan minne om både Willie Nile og Nikki Sudden, og han synger hver strofe med intens innlevelse, uten at noen gang høres kokett ut. 11 låter fordelt over 35 minutt er mer eller mindre helt uten dødpunkt.

Leger har spilt i Norge flere ganger, og er i skrivende stund på norsk landjord der to konserter fortsatt står for tur. Heldige dem som har billett. Vi andre får nøye oss med å spille skiva. Ingen fattig trøst, det.