LUKE ELLIOT «Let ‘em All Talk» (Icons Creating Evil Art)
Jeg er ærlig talt litt lei av artister som faller inn i den nokså ulne kategorien «voksenrock». Du kjenner typen: Disse veldig seriøse herrene som synger kjærlighetsviser, og med innrøkt patos crooner ut sitt eksistensielle slagg – som om de er redde for at sjelen skal sprekke om de holder kjeften.
Men han gjør jo dette bedre enn de aller fleste, Luke Elliot. Og etter litt innledende skepsis fra undertegnede, og spørsmål om dette er et album jeg egentlig trenger å høre, løsner det skikkelig etter et par-tre gjennomlyttinger.
Det innledende tittelsporet er en mininovelle der Elliot tar tak i skjortekragen, og drar deg inn på dassen i – av alle steder – det sixtinske kapell. Låten slipper ikke taket før vi ligger utslått på gulvet, sammen med en mann som har blitt smadret av kjærlighetssorg.
Tekstene er så direkte og personlige at det grenser til ubehagelig å leve seg inn i dem. Disse ni låtene er et tungt vitnesbyrd. Skyldfølelse og håpløshet spyttes ut i en selvmedlidende tone. Luke Elliot berger seg på at alt dette fremstår hundre prosent genuint, og selv det minste fnugg av ironisk distanse ville være helt malplassert i historiene har forteller.
Musikalsk har Luke Elliot, på tross av sitt arketypiske urbane auteur-image, langt mer enn svartøyde pianoballader å by på. De to første platene fra New Jersey-artisten i norsk eksil hadde sterke låter, men «Let ‘em All Talk» har en mer innbydende og variert produksjon.
At det er et tydelig Madrugada-drag i flekkene blir mindre mystisk idet jeg oppdager at Frode Jacobsen er medkomponist på et par låter. Luke Elliots nærmeste partner, både som låtskriver og albumets produsent, er allikevel den rutinerte haldenseren Freddy Holm.
Holm porsjonerer ut Elliots mørke. Produsenten smører maskinen med litt olje når sangeren går inn i sitt mest «tungtrødde» gir på pianokrakken. Han forsterker lysglimtene med subtil støtteinstrumentering der det trengs.
Gospelkoret i «What It Is» har lungekapasitet nok til å løfte låten ut av depresjonsgjørma. Westernpreget gjør «I (Who Have Nothing)» til en sviske man faktisk klarer å tygge. Synth- og industri-sounden gir den refrengløse «Close With You» klare Thåström-vibber.
Låten som skiller seg ut, som platas lekreste og styggeste, er «William Tell». Elliot dykker dypt ned i bluesen, der en sjeldent potent blåserrekke tar rollen som sangerens onde tvilling.
På tampen sørger den tandre, søtladne balladen «Someday My Man Is Gonna Come» for litt sårt tiltrengt lys i tunnelen. For de fleste av oss forsvinner heldigvis noen av de mørke skyene ettersom tiden går.
Luke Elliot flesker da også til med følgende moral i denne ni låter lange historien om eget samlivsbrudd og rusproblemer:
«It Won’t Hurt Soon (But It Sure Hurts Now)»