BENJAMIN TOD «Songs I Swore I’d Never Sing» (Anti-Corp)
Benjamin Tod er oppvokst på et knøttlite tettsted i Tennessee og er mest kjent som frontfigur i country/bluegrass-trioen (og, av og til, duoen) Lost Dog Street Band, et orkester som har bygget seg opp en stor fanskare i Statene. Her akkompagneres låtene hans av kona Ashley Mae (fiolin) og med diverse ståbassister. Skiva «Rage and Tragedy» fra 2016 er helt fuckings eminent.
De er et helakustisk og fremragende band, der skivene er helt nedstrippet og i stor grad lener seg på Tods stemme og tekster, og hvor de kvinende fiolinene til kona gir (de, for det meste, mollstemte) låtene ytterligere tristesse. De slapp ny skive tidligere i år («Glory», sjekk den ut!). Et røft liv i nevekamp med indre demoner og rusavhengighet som han har vært helt åpen om, ikke minst i tekstene, gjør ikke materien mindre interessant.
Tekstene er som tablåer røsket ut av sjelens indre og spikret på digre boards i ørkenen, og de har nesten noe punkrockaktig over seg, da de like godt kunne vært fremført med et hardt band, med masse fuzz og trommer, i ryggen.
Ja, det høres sikkert ut som en lattervekkende og loslitt klisjé alt sammen, og det ville det også ha vært, om ikke låtene og tekstene hans er så sterke som de er, for det er der dealen ligger: At du må levere de musikalske varene, noe han gjør til gagns.
Skivene han gir ut under eget navn (dette er hans tredje) er sågar enda mer skrellet inn til beinet. Fiolin og bass er røsket ut, og tilbake står vi med kun Benjamin og gitaren hans, som han for øvrig trakterer superbt og følsomt.
Tittelen på denne skiva er i og for seg solid indikerende, og i intervjuer sier han at plata består av låter han over en tiårsperiode har skrevet, men rett og slett har måttet legge fra seg, da de har føltes for røffe til å deale med på ei plate. Han synger om bandkompis Nicholas Ridouts tragiske selvmord, den pågående kampen for å holde sammen med kona, en indre fight om selvbedrag og løgn, samt diverse drodling om darkness i andre nære relasjoner.
Nå følte han at det var på tide å gripe tak i faenskapet og få det ned i riller. Takk og lov. Måten han løste det på, for ikke å dvele for mye med prosessen, var å gå rett i studio og hamre dem ned i løpet av et strekk på seks timer. Det blir less is more tatt til nye høyder, på en kul måte. Resultatet er ti låter strukket ut over knappe 42 minutt. Det er heftige saker.
Det tar ti sekund før plata er i gang, men jeg elsker nettopp disse ti sekundene. Tod trekker pusten og slipper den ut som et sukk. Dæven nå er det ingen vei tilbake, nå skal dette ut. Noen sekund med stillhet følger, så starter hele den åndelige blodsutgytelsen med en forsiktig klimpring på en akustisk stålstrenger, før Benjamin lirer av seg første linje.
Can you give me all I need/ The innocence and purity I crave/ I've been climbing desperately/ To a mountain top I haven't seen for days/ An honest life I simply can't sustain/ Coming home today
Jeg er ikke så fan av å sitere tekster i bøtter og spann i anmeldelser fra nye skiver, men så er ikke dette et album der tekstene er så lett å komme seg unna heller. Med kun gitar til å backe ham, ikke så mye som et munnspill engang, tar tekstene masse plass, som vel er hele poenget her. Han synger også knallbra. Ordene stables elegant på hverandre, mens den ene punchlinen etter den andre knekkes ut.
Tenk Springsteens «Nebraska», bare spilt inn i en ny tid, der navn som Colter Wall, Tyler Childers, Joshua Ray Walker, en ung Richard Bucker, og for den saks Hank Williams III, også rinner en i hu. «Big River Ballad» er låten som står aller sterkest tilbake, men dette er ei skive som fortjener å lyttes til gjennomgående, som det albumet det er. I nest siste låt, «Wyoming» sender han sågar en liten hilsen til ikonet Gram Parsons, og det gjør jo ikke noe.
And the sun's probably shining in Wyoming/ And the moon, she's casting diamonds on a low-lying stream/ And when my soul is finally set free/ You can burn my body in a prairie breeze
Sukk. Det er sent på året, men skiva er helt klart en sterk kandidat til å bli stående som ei av de aller beste fra 2022. Måtte han komme seg over dammen til festivalsommeren. Live må dette være helt sjukt bra. Sterk femmer.