Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen er nære venner, musikalske samarbeidspartnere, har gitt ut plater sammen og spiller fortsatt konserter i lag som duo. At Jørn er hundre prosent inhabil til å anmelde ei skive av Steinar Albrigtsen er dermed helt åpenbart.
Vi velger likevel å publisere denne teksten, da den er et nydelig stykke tekst fra en av Tromsøs største musikere til en annen av Tromsøs største musikere. Terningkast gis derimot ikke, av åpenbare årsaker. Kos dere likevel med denne lidenskapelige, underholdende og velskrevne teksten fra Jørn Hoel.
Sjekk for øvrig ut bildekarusellen nederst i saken, der Jørn villig vekk deler bilder av ham og Steinar, fra sitt private arkiv.
Egon Holstad, redaktør.
STEINAR ALBRIGTSEN «The Pacheco Project» (Grammofon)
På mange måter er dette en helt umulig oppgave. Jeg er jo oppvokst med artisten, og er vel å regne som den personen som kjenner ham aller best. Vi har vært bestekamerater siden vi var seks år gamle. Vi har spilt musikk i lag i alle år. Jo da, jeg er inhabil så det holder, men «what the fuck», da er jeg samtidig full av viten og kunnskap om artisten. Det er jo jeg som kan Steinar Albrigtsen best av alle.
Jeg har klødd meg i et grått og ubarbert skjegg i en uke, og funnet ut at jeg vil tenke som da jeg anmeldte spisesteder for ulike aviser for mange år siden. Franske Gault & Millau er et av verdens viktigste matblader, og de bruker 5-trinn til suksess.
Hvert trinn gir maks 4 poeng, og til sammen kan det bli 20. Å få full pott er umulig, selv for de beste spisestedene i verden, de med 3 Michelin-stjerner. Det blir maks 19 poeng, så er det siste poenget ment for kokkene å skulle strekke seg etter, for å bli bedre. For denne plateanmeldelsen, er dette mine 5 trinn.
* Artistens faglige kvalitet, som ligger til grunn for dette albumet
* Lydbildet, produksjon og fremførelse fra artist og musikere
* Musikken, selve låtene
* Tekstene
* Totalbildet av albumet. Har jeg lyst å spille dette albumet flere ganger?
Stemmen er det første man tenker på, når det gjelder artisten Steinar Albrigtsen, og selvfølgelig gitarspillet. Hans finger-picking, fingerspillet, er i særklasse. Vi to var i samme støpeskje da det hele begynte på likt i Tromsdalen, på gitarkurs på Tromstun ungdomsskole, og første bandet vårt på IOGT – losjen i Tromsdalen. Bandet het «Happy», fordi det var et annet band på skolen som het «Sorry».
Det råeste av alt var at ingen i bandet turte å synge. Vi var seks gutter fra samme klasse, hvor ingen ennå var kommet i stemmeskiftet. Jeg tror bare at vi alle syntes det var så flaut å åpne kjeften. På ett tidspunkt øvde Steinar og jeg hjemme på rommet mitt, og på «Norwegian Wood», låten av Beatles, sang en av oss feil, så det ble tostemt. Da var det gjort. Siden da sang vi hele tiden, til og med tostemt.
Jeg setter vinylplaten med «The Pacheco project» på platespilleren, og ser etiketten spinne rundt. Den deilige retrolyden, når stiften settes på plata, gir gåsehud. Det lille smellet, knitringen, og ventingen. Det minner meg om da vi vokste opp.
Vi ble kjent med hverandre i 1. klasse på Tromsdal skole, og fant hverandre gjennom gleden av musikk. Vi oppdaget at vi likte de samme bandene. Noen ganger planla vi å skulke skolen, slik at vi kunne møtes hjemme hos meg. På disse dagene lurte vi oss inn på rommet til min storebror, for å sniklytte til hans gigantiske platesamling. I disse stundene satt vi og hørte på fremtidige helter, som sikkert formet vår musikksmak.
Vi var oppslukt av dette. Vi luktet på platecoverne, og leste alt som sto der. Vi fortalte historier til hverandre, om de ulike artistene, vi hadde hørt. Det var dette som var livet. Det var det viktigste for oss da. Det formet oss nok mer enn vi aner.
Det var en rekke band og artister vi begge elsket, men også noen hver av oss likte spesielt godt. Jeg husker tidlig at Steinar oppdaget Neil Diamond og Johnny Cash. Senere også Merle Haggard, Waylon Jennings og Jackson Browne.
Alle var sangere med spesielle og sterke vokale uttrykk. Grunnen til at jeg nevner dem, er at jeg hører tydelige spor av disse fordums helter i fremføringene på dette albumet. Det er som små avleggere, som ligger og pirrer under fremføringene hans.
Steinar Albrigtsen er en sanger og formidler i verdensklasse. Det har han dratt med seg videre fra alle studietimene av viktige gamle helter, som han har øvd på tidlig i karrieren. De er skjult i fremføringene hans nå, men jeg hører dem likevel her og der. De har vært med på å forme artisten dit han er kommet i dag.
Når du hører Frank Sinatra synge en Johnny Cash-sang, tenker du overhodet ikke på sistnevnte artist. Sånn er det også med Steinar. Han har et eget uttrykk som er hans, som gjør at du kjenner han igjen. Vi husker alle «Brown Eyed Girl» av Van Morrison, som Steinar gjorde til en megahit i 1992, nesten tjuefem år etter at låten originalt kom ut. Sånn er det på dette nye albumet, sterk formidling med skyhøy kvalitet. Steinar er helt rå her.
4 poeng av 4
Jeg elsker lydbildet og produksjonen på dette albumet. Jeg tenker ikke ett sekund på at dette er en enkel eller billig hjemmeproduksjon, som det faktisk er, spilt inn hjemme i stua til artisten. Her har de gjort seg flid, og Ernst Nikolaisen er blitt den viktigste samarbeidspartner til artisten. I tillegg til å være en meget dyktig musiker, er han i tillegg flink å få Steinar til å låte, ja, nettopp, som Steinar Albrigtsen skal. Enkelt og nakent. Da blir det som oftest best, fordi Steinar allerede bærer den ferdige og unike kvaliteten.
Hans vokalprestasjoner er ubestridelig sterk. Selv om jeg personlig er mest glad i stemmen hans når han legger seg ned i dybden, overrasker han med andre uttrykk, som på «We’ll Find a Way». Her er stemmen lys og sår, med en nærhet som får hårene på armen til å reise seg. Og, som dere vet, jeg har hørt ham synge et par ganger før.
Det er dessuten én låt som fanget oppmerksomheten min mer enn andre, og det er spor 10. «Hard holding on», hvor jeg hører små spor av Neil Diamond og Johnny Cash. Stemmen er så deilig hard og konsis i formidlingen her, og den drar meg inn i sangen på en sterk og dramatisk måte. Meget bra sunget.
Musikerne på albumet er håndplukket, og er meget dyktige. Knut Hem spiller nydelig dobro, og Olav Torgeir Kopsland er dessuten en magiker på lapsteel. Hans kone Monika Nordli, som jeg for øvrig hadde først … i studio … på et av mine album, korer vakkert på sangene hans. Bunnsolide Øivind Madsen, som har fulgt Steinar gjennom hele karrieren, spiller nydelig bass.
Jeg kunne jo selvfølgelig fremhevet, i en bisetning, at jeg på ett sted hører at gitaren til Steinar glir litt utenfor hans magerekkevidde, og tenker at jeg skulle tatt han med i TV-programmet «16 Weeks of Hell», så hadde han også fått justert magestillingen sin, men det er vel bare jeg som merker dette.
Kvaliteten med Steinar er jo som vanlig spunnet rundt hans akustiske gitar, som i seg selv er et verdenskvalitet. Det er bare deilig å høre på.
4 poeng av 4
Låtene til Tom Pacheco er ofte musikalsk enkle i formen, og er skrevet av en sterk formidler, gjerne med en akustisk gitar i front. Steinar har dette, men jeg savner kanskje noen større variasjoner i komposisjonene. Det er enkelte steder i gjennomhøringen at jeg tar meg i å miste konsentrasjonen litt.
Uten at jeg kan sette fingeren direkte på enkeltsanger, så vil jeg trekke fram de jeg kicker på, og det er «Plenty of Sunshine», som bare er på Spotify. Her kjenner jeg Jackson Browne elementer og følelser av David Lindley, som får hjertet mitt til å glede seg.
«I am with you still», er en meget bra låt, med høy hitfaktor innen denne stilarten. Albumet skulle hatt et par dragere til av denne kvaliteten. De to første sporene på albumet elsker jeg mer og mer etter flere gjennomhøringer, «Best Kept Secret in Youngstown, Ohio» og «We’ll Find a Way». Det er mange fine låter her.
3 poeng av 4
Sammenligningen med Bob Dylan er dessverre alltid til stede når man diskuterer tekstene til Tom Pacheco. Det er selvfølgelig urettferdig, fordi han har en annen fortellergave. Pacheco har mange personlige tekster, og ofte kjenner man seg igjen i tekstene hans. Likheten med Dylan kan være at noen av tekstene er som små noveller, eller kortfilmer, men det er Toms egne historier, og det er akkurat dette jeg elsker med tekstene hans.
Tekstene synger lett i melodiene, og de er sterke, med høy kvalitet. På denne produksjonen er det Steinar som har valgt hans favorittsanger, selv om jeg personlig savner et par andre sanger i hans katalog. Men Jesus, for en begavet låtskriver han er, og låtsamlingen er stor.
4 av 4 poeng
Samarbeidet mellom artisten og låtskriveren Tom Pacheco er på et toppnivå. Man merker at de liker hverandre, derfor kler de også å være sammen. Jeg føler at disse sangene betyr mye for Steinar. Han elsker å fremføre disse sangene, og det i seg selv gir oss lyttere den kvaliteten vi ønsker fra vår mann. Jeg merket etter tre dager med albumet i huset, at jeg fikk lyst på å høre mer.
Man skulle tro at jeg hadde fått nok av denne karen, som jeg er vokst opp med, men han er som Arthur Arntzen, Mack-øl, måser som skriker, Mydland-pølsa, reinkjøtt fra vidda, skreien om vinteren. Vi bare må ha ham i livene våre. Vi elsker lyden av Steinar Albrigtsen. Takk for at du ennå finnes og dedikerer livet ditt til musikk som vi koser oss med.
4 av 4 poeng
Jeg kan ikke makse denne kritikken mer. Det vil bare slå tilbake på meg, og bli et sant helvete for meg. Jeg ser for meg neste gang vi spiller sammen, dette innbilske Steinar Albrigtsen-blikket, når han hopper over sangene mine, og deljer løs med disse Pacheco-sangene på Prelaten neste gang.
Ikke faen. Den skal han ikke få. Han får derfor «bare» 19 av 20 mulige poeng, som fremdeles er som en meget god 3-stjerners Michelin-restaurant. Han mangler kun ett poeng, og det skal han virkelig få strekke seg etter. Han kan jo bare bli bedre, for han er ennå ung og lovende.
Alle bildene i bildekarusellen er fra Jørn Hoels private arkiv, og publiseres her velvillig med Hoels velsignelse og tillatelse.