– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?
– «Heartattack and Vine» (1980) av Tom Waits.
– Åh, det var et kult valg. Ei regelrett fantastisk skive. Det er for lite Tom Waits i denne spalten. Forklar, hvorfor akkurat denne!
– Ja, heilt fantastiske! Men det er noe med all den variasjonen i stemninga som fortsatt fascinerer, der du har alt fra riffsterk rock’n’roll til orkestrerte ballader som er helt episk fantastiske. Et skikkelig album, der nevnte variasjon også gjør den veldig slitesterk og tidløs.
– Amen. Husker du første gangen du hørte den?
– Ja, jeg kjøpte den for egne penger på ungdomsskolen, i en musikkforretning i Sandnes som het Ivar Skei. Det var ei som het Liv som drev den da, hun var sikkert datteren til Ivar, platesjapper varte jo i generasjoner i gamledager, og den var fryktelig viktig for oss på den tiden.
– Platesjapper var og er viktige!
– Ja, og jeg husker selv utallige sykkelturer til og fra sjappa, for det var jo ned dit etter skolen så ofte man kunne, og når man med ujevne mellomrom hadde penger, var det å kjøpe noen få utvalgte, og så bar det på sykkelen i ei jækla fart hjem, med Ivar Skei-posen i fast grep rundt sykkelstyret, for da gikk det unna, de fem kilometerne hjem, for det hastet skikkelig med å løpe inn og legge skivene på platespilleren og nilytte.
– Dette er jo helt aldeles nydelig. Alt var ikke enklere før, men mye var mer sjarmerende. Men tilbake til skiva. Var det ditt første møte med Waits?
– Nei, jeg var allerede Waits-fan, og det kan nok tilskrives storesøsteren min, som hørte masse på Tom Waits. Sånn sett var han nok en av de tidligste heltene mine, sånn som det gjerne blir i den alderen.
– Waits-fans kan ofte deles i to; de som digger den tidlige, cleane og melodiøse fasen fra debuten i 73 og ut 70-tallet, og de som sverger til den midterste og mer eksperimentelle fasen frem til nittitallet. Denne skiva er ei slags bro mellom dem. Så valget ditt er diplomatisk og kult.
– Ja, det er sant! Denne representerer begge verdener, som er så bra med denne plata. Spilte den helt enormt mye i en periode, men nå er det lengre mellom hver gang, selv om kicket alltid kommer når jeg får den i ørene. Det er noe med den musikken man ble overkjørt av som ungdom.
– Absolutt! Vil du si at den har preget deg som musiker?
– Kanskje mer nå enn før, faktisk, for at det han gjør der er mer likt det jeg selv holder på med som musiker for tiden, der jeg komponerer mange pianobaserte låter, og balladene hans fra denne plata er helt klart med meg da.
– Har du sett ham live, da?
– Nei. Dessverre! Men jeg spiller en del sammen med ei venninne, Randi Tytingvåg, og hun fortalte en gang om da hun hadde sett ham, og det var så stort bare å høre henne fortelle det, at jeg stadig vekk, fortsatt, ber henne gjenfortelle om den gangen, om da han kom inn på scenen og støvet ramlet av ham og han trampet seg ned mellom publikum og opp på scenen. Det er så steike sterkt! Jeg får gåsehud og klump i halsen hver gang hun forteller om det! At Sjøhusene i Stavanger og Operahuset i Norge sa nei til Tom Waits er jo helt sykt å tenke på.
– Det er noe av det sykeste som både har skjedd, og ikke har skjedd. Hadde du noen musikalsk mentor, noen som betød ekstra mye for deg musikalsk?
– Jeg begynte veldig tidlig å høre og spille musikk, og søsknene mine var særs viktige. Jeg hadde en bror som er 12 år eldre og også spilte gitar, og han hørte veldig mye på Stones og blues, som var ei bra skole å få inn tidlig. Men søsteren min, som er ni år eldre, hørte på det jeg etter hvert syntes var enda mer spennende.
– Det var jo hun som penslet meg inn på Tom Waits og David Bowie, men også punk og hard musikk, som The Clash og Sex Pistols. Også hadde hun «Raw Power» av Iggy & The Stooges, og når jeg satte på den, og «Search and Destroy» drønnet ut av høyttalerne, var det som å bli slått rett ned med et knyttneveslag midt i trynet. Altså, den følelsen der, den opplevelsen, er helt uforklarlig for uinnvidde.
– Sukk! Så forbanna vakkert! Heldiggris! Man blir jo aldri den samme etter man har hørt «Search and Destroy» første gang!
– Nei, og hennes skiver åpnet mange dører for meg. Syntes også Sex Pistols var så sykt gode til å spille. Haha! Sykt at de klarte å lage og spille så jekla tøff rock. Heilt sykt!
– Haha! Enig! Sykt! Hva er det beste du selv har sett, da?
– Fairport Convention på Cropredy-festivalen i 1992, som var i anledning bandets 25-årsjubileum.
– Wow! Det er jo nesten 30 år siden det 25-årsjubileet!
– Haha! Ja, det er sykt. Har sikkert sett mange bedre, altså, men det var noe med omgivelsene og stedet i livet man var. Jeg reiste med en kamerat som var veldig fan av britisk folk, og veldig fan av Fairport. Så rart å tenke på hvor lite tilgjengelig informasjon var på den tiden, for jeg husker at han kom til meg og sa at «Du, visste du at Bert Jansch fortsatt lever»?!? Haha!
– Men vi to, da, vi dro til denne festivalen i England, og reiste med et lasteskip som var innom en haug med land før vi kom frem fem døgn senere. Haha! Også reiste vi rundt i Irland først. Jeg hadde med en gitar og spilte litt på gata her og der.
– Wow! Kult! Husker du noe du spilte?
– Nei, det var masse forskjellig, men jeg husker at jeg spilte sammen med en gatemusiker i Belfast, og da spilte vi «Still Ill» med The Smiths. Haha!
– Kult! Men konserten din! Var Richard Thompson med?
– Ja, han var med! Og mange av de andre originalmedlemmene. Det var ganske sykt for oss, for her var det jo folk som hadde spilt med Nick Drake og greier. Så det var veldig stort for oss, og en utrolig fin og rar opplevelse. Og så kom pinadø Robert Plant ut på scenen også! I hvit skjorte, MC-jakke og noen veeeeldig trange bukser. Altså, det var jo bare to år siden 80-tallet, så dette var heilt sykt. Husker at bandet midt inni der spilte introen til «Stairway to Heaven» også.
– Fantastisk! Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet?
– «Song to the Siren»
– Oooh! Av Tim Buckley, faren til Jeff. En helt bedårende låt, som jeg faktisk har hørt deg spille på konsert, senest i Tromsø i fjor.
– Ja, og det er ikke så rart. Den låten har altså så mange lag, både tekstmessig og melodisk, den er genialt komponert, og har samtidig noe så fascinerende enkelt over seg som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, samtidig som den er enormt fengende, og også veldig trist på en fin måte, og veldig vakker og … ja. Haha! Derfor liker jeg også å synge den! Det er så lett.
– Lett for deg å si!
– Hehe. Nei, ikke sånn. Men det er en låt, som når du ser den på settlista, blir du alltid så lettet. «Åh, der kommer den! Det blir lett»! Det er akkurat som at den bare spiller seg selv. Skulle ønske jeg hadde flere låter selv i den kategorien, som opplevdes på samme måte når jeg spiller live. På et tidspunkt sluttet jeg nesten helt å synge egne låter, på grunn av dette, men nå har jeg begynt å ta dem frem igjen.
– Heldigvis! Jeg oppdaget selv låten via en coverversjon av bandet This Mortal Coil. Enn du?
– Jeg ble fan av Tim Buckley, da jeg ble venn med en klovn som jobbet på Sirkus Arnardo, som opprinnelig var en gatemusiker fra Liverpool, som spilte fløyte og hørte masse på folk. Og han lånte meg noen CD-er med Tim Buckley, og så var det gjort. Får fortsatt følelsen av magi når jeg setter på platene hans, og særlig «Goodbye and Hello» (1967), men av enkeltlåter er det «Song to the Siren» jeg setter øverst.
– Haha! Dette blir bare bedre og bedre! Fra nevnte skive er jo låten «Phantasmagoria in Two» muligens den vakreste kjærlighetserklæringen noen noengang har laget. Det nærmeste man har vært Roy Orbison, uten å være Roy Orbison. Som om The Big O’ og Gene Clark smeltet sammen.
– Helt enig! Den er helt fantastisk! For en låt! Jeg har faktisk gjort den live noen ganger, men det er over tjue år siden nå, så det begynner å bli en stund siden. Skal lære meg den igjen!
Det MÅ du! Fordi! Men nå er iallfall «Song to the Siren» din, og jeg sender deg ut i havgapet. Hvilken død gjenstand tar du med deg?
– Altså, det er nå én ting man alltid trenger, og det er kaffi! Ein må ha kaffi! Så jeg tar med meg et kaffebrenneri, med ubegrenset med kaffi.
– Du får faen meg alt du peker på av meg! Ti tonn med kaffe og brenneri leveres herved med ekspresskip!