ØYVIND HOLM
Bakrommet, onsdag 28. september.
Publikum: Cirka 30 heldige.
Det er lenge siden, altfor lenge siden, jeg så den svært begavede Øyvind Holm på ei klubbscene i byen. Han spilte her riktignok under Buktafestivalen med bandet Sugarfoot i 2016, men det er som kjent klubbformatet som teller. Og da må man rundt 10 år tilbake i tid, i de lokalene som nå bærer navnet Bastard Bar, der det heldigvis fortsatt er masse konserter – på ukentlig basis. Heldige oss, som har alle disse klubbene.
Jeg har kun sett Holm med forskjellige band i ryggen, men denne gangen var det kun han, en trehvit Gibson Hummingbird og et munnspill som var på scenen, denne helt eminente og fortsatt relativt nye scenen, med felles inngang til Amtmandens, for anledningen drapert i mørkeblå tepper. Ved siden av ham står en høy barkrakk med et 0,4 liters melkeglass Graff pils. På andre siden står et notestativ, som jeg håper og tror var ark med låter, ikke noter.
Holm er ikke en fyr som tar plagsomt mye plass i rommet. Ei lys skjorte med snøring i halsen, svarte jeans og joggesko. That’s it. Stæsj og staffasje har aldri vært hans varemerke. Han lar heller låtene, og fremførelsen av dem, stå for underholdningen. Og noen ganger er det nok.
Når folk kan faget sitt, og Holm er i aller høyeste grad en låtsmed, hvis fagbrev kan fremvises ved en svært fyldig og eminent katalog av skiver over et kvart sekel, er det alltid kult med slike settinger, der låter man kjenner fra før får ny innpakning og tar andre former. Fra scenen sier han også at dette solokonseptet er noe han relativt nylig har begynt med, og der en vesentlig ambisjon er å skremme livskiten av seg selv.
Mulig det funker slikt indremedisinsk, for hans egen del, men det eneste som var skremmende denne kvelden var det høye nivået på musikken vi fikk servert. Med ei ny og glitrende skive i ermet («The Unreliable Narrator», som kom rundt påsketider) serverte han ei suveren eventyrblanding av låter som burde blitt hits, men av ubegripelige årsaker ikke ble det.
«The Stranger», duetten med Kirsti Huke, løftet fra nevnte 2022-album, er en av disse; en låt så vakker og storslått at P1, P2 og P13 burde A-listet den i hele år. På Bakrommet får vi den i en helt nedstrippet og bedårende versjon, som vi også får av album- søskenet «Driftwood». Flere låter fra Sugarfoot kjøres også nennsomt gjennom Holms akustiske solo-filter, og det er så man får lyst til å ta en fulltidsjobb som innkaster på konsertene hans, simpelthen fordi en så ekstremt bra musiker og låtskriver hadde fortjent et stort publikum.
Men dette er ikke tiden for sutring, og de heldige som hadde møtt opp fikk en helt eminent oppvisning i hvordan ujålete og superb musisering kan gjøres, om skillsene er på toppnivå. For oss nerder var det også stor stas at han tok frem to av de aller beste låtene fra den råsterke katalogen til hans gamle poprockband Dipsomaniacs. «Will I Ever» (fra mesterverket «Reverb No Hollowness» i 1998) er en låt som i en fornuftig og rettferdig verden hadde vært en del av Den Norske Songboka, og som man rent teoretisk skjønner at egner seg vel så godt som akustisk popballade. Den sitter også som bare fy.
For undertegnede er likevel konsertens høydepunkt «In My Mind», låten som kommer før nevnte «Will I Ever» på skiva. Originalt er den en hardtsparkende og uptempo-rocklåt, der en vill bassgang jager låten frem, og det er ikke før han synger første strofe at jeg skjønner hva det er som skjer fra scenen. Her har han strippet den ned, endret tempo og gjort den til en aldeles fortryllende ballade. Versjonen er helt hakedropp- og gåsehudfabrikk.
Jeg holdt ikke helt tritt med tiden, men etter cirka en time runder han av. Holm koser seg åpenbart der oppe, og livskiten later ikke til å være skremt overhodet. I stedet for å gå av scenen, og plage folk med å klappe i to minutt, snur han heller når han er på vei av, og drar to låter til. Den ene av dem, David Crosbys «Everybody's Been Burned», den storslåtte, drømmende og halvt speisa avslutningslåten på A-sida til The Byrds-skiva «Younger Than Yesterday» (1967). Her viser Holm også for en uovertruffent god gitarist han også er.
Nei, steike ta. For en helt fantastisk musiker dette er. Sjekk ut katalogen hans. Kjøp skivene. Kom deg på konsert med ham. Fordi både han og du fortjener det.
PS: Har sagt og skrevet det før, men så utrolig bra at byens konsertsteder har begynt å bli knallharde på sette i gang konserter så tidlig at man rekker å ta siste buss hjem, eller får enda mer tid til å gå på bar etterpå, så man rekker å la inntrykk synke inn før man legger seg. Måtte det alltid være sånn.
