Jeg har fulgt Harstad-jenta Marthe Valle helt siden hun kom ut med knallalbumet «It’s a bag of Candy» i 2005. En strøken skranglepop-plate med et helt kobbel av tøffe låter – en skive som hun helt fortjent vant en Spellemannpris for beste nykommer for.

I ettertid har hun hatt en brokete karriere som ikke mange musikere kan vise til. I de 12 årene som er gått siden den gang har hun til sammen gitt ut fire fullengdere, et knippe singler, deltatt i forskjellige talentkonkurranser – og utdannet seg til sykepleier, av alle ting. Hun har også skiftet hovedspråk fra engelsk til norsk, med stort hell.

Valle har også vært nysgjerrig i sin søken etter et eget musikalsk uttrykk opp gjennom årene. Fra den ganske liketille gitar- og pianobaserte popmusikken fra debutplata, via litt røffere country på oppfølgeren «Forever Candid» til tredjeskiva «Fant fram» - som kan sies å ligge i samme musikalske region som Moddi eller Kari Bremnes.

På den nye plata «Alt som ikkje kan sies» prøver hun å gå ytterligere et par skritt videre – og det er noe hun absolutt skal ha skryt for. Trang til utvikling er nesten bestandig positivt.

Dessverre er det her hun snubler litt. Hun beveger seg (noe nølende) ut på en noe tynn is av luftig electronica-pop, men det funker ikke helt.

Ikke misforstå, dette er godt produsert, hun behersker det hun prøver seg på, men hun lander ikke like fjellstøtt som hun pleier. Det mangler noe av det som hittil har vært hennes signum.

Marthe Valle skriver gode tekster og har en krystallklar stemme til å formidle disse med. Det er gode historier og vers fortalt med både ømhet, ærlighet og en dose humor. Men når hun prøver å melodisette disse til poptoner som vi får assosiasjoner til Aurora, Dagny, Margaret Berger av, så rakner det litt.

Den «nye» stilen blir for lettbeint - med få unntak. «Ikkje til å tru» er bra, en catchy, leken og dansant trudelutt, «Kampen om tiden» har også mye kvalitet.

Heldigvis har ikke Valle helt forlatt vante trakter, og har også flere nokså nedstrippede sanger med på skiva, låter som havner nærmere kjernen (om man kan si det sånn). Låter der Valle stoler på egen vokal formidlingsevne og på et enklere arrangement. Spesielt vil jeg trekke fram «Sarah» - som handler om hennes egen datter. «Fader vår» er også ei lita perle i sin enkelhet.

Jeg tror nok at jeg vil lytte en god del til skiva fremover, for hittil har jeg ikke gått lei. Det er stor spennvidde i tema, tempo og stiler. Dog er det (i hvert fall ikke ennå etter 10-15 gjennomlyttinger) den skiva jeg kommer til å huske Marthe Valle best for.

En habil popplate fra en profesjonell og flink musiker, men uten de helt store toppene.

MARTHE VALLE «Alt som ikkje kan sies» (Starbox Cassette)