De litt eldre, og stort sett mannlige representantene i norsk musikkbransje sto tettpakket som snørrunger i godteributikk natt til lørdag. Attraksjonen var den unge kvintetten Heave Blood & Die (HB&D), og den mørkebrune betongbula Fru Lundgreen viser seg å være de perfekte kulissene til tromsøbandets tunge, apokalyptiske rock.

HB&D setter stemninga med å denge løs på sin siste singel «Plague», som første nummer ut. Frontmennene, Karl Pedersen og Mads Ystmark, strider til musikkverket med et nesten skremmende høyt intensitetnivå i innledingen. Det unge blodet koker på scenen, og som publikum føler man musikken på kroppen.

Marie Sofie Langeland Mikkelsen er bandets siste tilskudd, på tangenter. Selv om det ikke revolusjonerer uttrykket på noen som helst måte, setter orgelet en liten spiss på det hele, og fungerer som en god stemningsforsterker.  Gitarist Mads Ystmark har i stor grad fornyet gitarbildet HB&D på vårens debutplate. Fyren er bare 20 år, men har et sjeldent bredt register å ta i bruk, pluss en evne til å lykkes med utradisjonelle løsninger.

Enkelte låters lange instrumentale strekk har både plusser og minuser i konsertsettingen. Noen ganger lykkes HB&D i å kommunisere både trolske og vakre stemninger via «dronepartiene», men andre ganger blir denne repetitive riffkverningen ganske begivenhetsløs.

Karl Pedersen har også litt å gå på som sanger. Den brutale vokalstilen er det absolutt ingenting å utsette på, men i låtenes roligere partier velger han ofte å snakke i stedet for å synge. På dette punktet ønsker jeg meg mer kreativitet og dristighet. «Vis oss ballene!», som en klok kvinne en gang sa.

Stilmessig er det gledelig å bevitne at HB&D ikke har grodd fast i den noe ensartede doom-sjangeren. Bandet er ikke redd for å låne triks og ta inspirasjon fra et bredt spekter av sjangrene innenfor den svært romslige rock- og metalparaplyen. Når Ystmark plutselig drar en blues-lick midt inne i et iskaldt sludge/metal-parti, låter det friskt - ikke malplassert.

HB&D leverte en meget solid konsert i Trondheim fredag, der en parademarsj-versjon av «Blues Machine» ble høydaren avslutningsvis. Samtidig har jeg en snikende følelse av at gruppa vil ha enda bedre kort å spille ut i tida fremover. Heldigvis for alle oss som liker rock fra de kaldeste og mørkeste krokene av jordkjelleren. Sterk firer.