TURNSTILE Telegrafbukta, fredag

Amerikanske Turnstile drøyde faktisk fem minutter over planlagt tid med i innta hovedscenen på denne kalde Bukta-fredagen. Sett i etterkant var det for så vidt helt greit.

Jeg ser for meg disse ivrige gutta på øvinga da Turnstile hadde gått lei av å spille hardcore:

– Så hva slags rock skal vi spille, da?

– Kanskje vi bare skal peise på, og spille litt av alt som folk bruker å like?

Vi får i alle servert en forunderlig cocktail denne fredagskvelden. De tydeligste ingrediensene er nu metal, pop-punk og post-grunge. Og var det litt 80-talls indierock og en dæsj Weezer inni der? Haha, jeg vettafaen.

Turnstile spiller uansett musikk der det primære målet er å skape god stemning. Kvartetten smeller like godt i gang showet oppskriftsmessig, med sin største hit «Mystery».

Det går dog ikke mange låter før stemmen til frontmann Brendan Yates begynner å bli nokså irriterende. Hvorfor synger han i samme tone i nesten hele tida?

Noen låter har en aura av Rage Against the Machine, men fremført av Blink 182. Jeg trodde ærlig talt at sånne greier var litt passé. Tidløst låter det i alle fall ikke.

Til å være fra metropolen Baltimore synes jeg faktisk at Turnstiles fremstår som ganske «bonat».

Amerikanerne viser seg uansett som et proft band som vet å trykke på alle knappene for å få et feststemt publikum med seg. Vel, bortsett fra trommesoloen midt inni der – da mine nøyaktige tanker var "Eh... ja vel?". I tillegg er det jo litt pussig å lage en ballade uten refreng når man først er ute på publikumsfrieri.

Konserten var på sett og vis artig i flekkene, og Turnstiles musikk var så harmløs at dette ikke var noe å bli sur for. Spesielt ikke siden LÜT nettopp hadde skrellet alle lagene av den langt mer smaksrike rock-løken, i forkant. Turnstile bidro åpenbart med grei underholdning for mange av tilhørerne jeg så rundt omkring.

Men at de avsluttet også fem minutter før tida, på en litt forvirrende måte, oppsummerte egentlig konserten ganske bra.

foto
Foto: Johannes Brøndbo