DANIEL ROMANO, Paradisbukta, fredag
Det er mulig man er litt preget av to års understimuli på konsertfronten, men jeg kan ikke huske sist jeg hadde like store forventninger til en konsert. Daniel Romano er vel den artisten i verden jeg har viet mest tid til de siste fem, seks årene. Han har formelig spydd ut skiver i et tempo man må tilbake til Dylans glansdager for å finne maken til. Det er bare enda drøyere.
Altså, siden 2010 har han gitt ut et sted mellom 25 og 30 skiver (litt avhengig av hvordan man regner). Fullengdere, altså. Vi snakker over 250 – tohundreogfemti – låter, og der over 75 prosent av materialet er av det gispende høye slaget.
Han er en eminent countryartist. En beinhard punkrocker. En fabelaktig soulsanger. En superb popsmed. Likevel er det de sju rock’n’roll-skivene han har gitt ut med sitt faste backingband The Outfit som har fanget meg mest. Og det er denne gjengen han har med seg på Bukta når han «åpner» Paradisbukta på festivalens siste dag.
Dette er ikke noe kødd. Null chit-chat mellom låtene, null verbale publikumsfrierer. Det er rett på sak, og så peiser de ut et sett med rock’n’roll, helt uten pustepauser, som er noe av det aller drøyeste jeg har sett. The Stooges, Roky Erickson, The Sadies og mange andre celebre navn som har gjestet denne festivalen får ha meg unnskyldt, for dette er faen meg det drøyeste jeg har sett på flere år.
Daniel selv har mørkeblå vest, blå- og hvitstripet skjorte, digre øreringer og rød neglelakk. Han ser så kul ut at hallo. Det ekstra kule er at han gir masse plass til korist og andrevokalist Juliana Riolino, som gjør at de fremstår som om de har to frontfigurer. Hun ga for øvrig ut egen utgivelse på fredag. Dette er ikke normale mennesker. Jeg tror de er fra et annet univers.
For det er så fuckings dritbra, og så komplett uangripelig. De ser ikke engang på hverandre, men alt sitter som bare fy. Det er så tight at jeg tar meg i å le høyt underveis. Litt sånn «Haha, er det mulig?»-aktig.
For dette er rock’n’roll i sin edleste form. Det kan muligens bli nesten like bra, kaaaaanskje like bra, men bedre enn dette blir det ikke på denne siden av millenniet. Det må ha vært sånn det var å se Springsteen og E Street Band i New Jersey i 1977, eller noe.
Det er så presist. Alle harmoniene (de er både tre-, fire- og femstemt) sitter klistret. Det er ikke ett feilskjær. Det er som å bivåne en perfekt maskin, eller et komplett urverk, der alle delene er nysmurt og alt bare glir og funker.
Bak enhver sterk mann står det minst ei sterk dame. Bak Romano denne kvelden er det to. Kjæresten Carson Mchone legger på kor og perk til alle låtene, mens Juliana Riolini synger andrestemmen hele veien, i tillegg til å synge lead på to. Hun er så rå og kul og tøff at det er helt sjukt å se på. Det er noe jævla autoritært og skummelt – på en kul måte – over henne.
Også må vi heller ikke glemme Ian Romano, lillebroren, på trommer. For en helt spinnvilt bra trommis. Han kunne spilt trommer for både Hank Williams og Slayer. På sistelåten bytter han og Daniel plass, sånn bare for å markere styrke. Daniel er selvsagt også en dritbtra trommis. De genene der bør det forskes på, for dette er på grensen til umenneskelig.
Det blir bare dumt å ramse opp enkeltlåter her. Tre av dem dro jeg ikke kjensel på, og det kan godt være nytt materiale, kjenner jeg. De måker jo ut musikk hele tiden. I tillegg gjør de en snasen cover av Stones’ «Loving Cup» fra «Exile».
Det viktigste er at det vi heldige som bevitnet det hele var med på kulturhistorie her byen. Vi så noe av det bedre som har satt sine bein her. Måtte de komme tilbake.