SWAMI JOHN REIS «Ride the Wild Night» (Swami Records)

Arbeidshestene får som regel aldri noen hyllest. De står bakerst i køa når priser og sjampis deles ut, hvis de i det hele tatt slår inn på mainstream-radaren. John Reis, for anledningen med prefikset Swami, er en av disse.

I front av Rocket From the Crypt var Reis gjennom 90-tallet, da under navnet Speedo, blant alternativrockens mest snurrige og talentfulle figurer. I tiåret etter hostet han opp en særegen miks av rock og post-hardcore i Hot Snakes. Blant utallige andre prosjekter er The Night Marchers hans beste – og sørgelig nok, mest underkjente – fra de siste 15 årene.

Det oppsiktsvekkende er at denne karen, som nå er i 50-årene, uten noen form for brask eller bram plutselig har slengt ut sin solodebut.

Og langt viktigere, at dette er ei av de aller beste rockplatene du kommer til å høre i år.

Rock anno 2022 mangler ofte litt «schwung» i hofta. Herr Reis lager derimot rock med plenty av roll attåt. Samtidig er ikke veteranen noen one trick pony. Det er stor variasjon gjennom disse 10 låtene.

Karakteren fra San Diego er en mester i den utrydningstruende kunstformen riffsnekring, og han låner spiker og plank fra flere av rockens gylne årganger. Noen gitarriff er nappet ut av baklomma til grovkorna 60-tallshelter som Them og The Kinks, mens andre er tydelig inspirert av punken på andre halvdel av 70-tallet. Om du ikke «får fot», og lyst til å heve glasset, underveis i «I Ain’t Your Pawn» eller «We Broke the News» – da er ikke rock noe for deg.

foto

Samtidig er ikke dette noen retro-greie, verken i form eller innhold. Reis er altfor leken til å behandle sine inspirasjonskilder med silkehansker. Han holder seg også unna rockregelrytteriet som dominerer de fleste retrofikserte subsjangre, og stapper heller elementer fra forskjellige greiner innen rocken inn i én og samme låt.

Den maskinelle «I Hate My Neigbors in the Yellow House» fremstår som en hyllest av elektrorock-pionerene Suicide, bare med gitarspill à la AC/DC på toppen.

«When I Kicked Him in the Face» er drøye tre minutter med alt man trenger. Her sitter riff og temposkifter som egg på stuevinduet. Den lekne «Days of Auld Lang Syne» er blant flere låter med svært nynnbare refrenger. I den mørke og klaustrofobiske knallerten «Vape in the Dark Alone» får vi derimot baksiden av popmedaljen trykket opp i trynet.

Produksjonen er ganske omfangsrik, og soundet byr på mange overraskelser fra en rekke instrumenter. Gitarspillet er rikt på det aller meste, og smakfull bruk av piano, orgel og synth sørger for ekstra piff under panseret i nesten samtlige låter.

Så hvorfor i helvete lages det ikke mer musikk som dette? Jeg spør for en konstant rockhungrig venn.

Med «Ride the Wild Night» sprer Swami John Reis en godfølelse bare prima rock’n’roll kan gi deg. Californieren med den hese røsten blir nok aldri slått til ridder av noe som helst, men jeg håper Reis fortsetter å slå fra seg med plekteret og slenge med leppa i lang tid fremover. Det trenger vi nemlig.