Konsert: Espen Lind, på Clarion Hotel The Edge fredag 16.12.
Det står to karer på en stor scene, i en gigantisk sal på et hotell siste helg før jul.
Det er ganske sent og publikum har, etter alle utestemmene å bedømme, fått i seg litt Gammel Opland før de kom hit.
Noen har kanskje gått inn dørene på feil hotell og tror at de nå er på Rica Rocker? Andre kjøpte kanskje billetten for lenge siden og glemte at det krasjet med julebordet. Men synes likevel det var lurt å få med seg begge deler.
Samtlige sitter rundt bord og mange snakker som om de har glemt at de nå har forlatt bedriftskantina.
De på scenen har med seg syv gitarer og en ukulele, ganske mange ballader og ingen trommesoloer.
Hvis du myser litt kan han ene ligne litt på Hugh Grant, men utover det har dette ikke noe som helst med jul å gjøre.
Det kunne blitt katastrofe, men det blir det selvfølgelig ikke.
For dette er Espen Lind. Norges kuleste artist.
– Modern trodde på mæ hvis ho hadde en god dag.
Lind forteller.
Året var 1995, Lind hadde prøvd å få seg platekontrakt i ti år, uten hell og han hadde nå, under navnet «Sway» gitt ut «Mmm … Prepare to Be Swayed» (ja, den het det), som hadde fått gode anmeldelser, men solgte dårlig.
Selv kalte han det han holdt på med da for «Cyberfunk», ifølge et intervju i denne avisa i 1995.
Det ble et «gedigent mageplask», ifølge han selv.
Plateselskapet ga han en siste sjanse og med det var Sway og Cyberfunk avlivet og begravet.
Spor nummer 11, en låt han egentlig hadde tenkt skulle gis til noen andre, men ble den som endret alt. «When Susannah Cries». Den største power-pop-balladen som har kommet ut av Tromsø siden Jørn Hoel sang «Har en drøm». Heldigvis endte den ikke opp hos Sissel Kyrkjebø.
Espen synger låta, som garantert må ha gitt Espens mamma trua.
Det låter klokkerent, uanstrengt og vakkert.
Og så forteller han.
Og så synger igjen.
Avslappet og akkurat passe nonchalant geleider han publikum gjennom historier fra en lang karriere og han er morsom, uten å le av sine egne spøker. Det blir som en slags liveversjon av «Drivkraft»-episoden med ham, hvor han helt uanfektet og sømløst klarer å få publikum med seg inn i hans univers. Han er full av selvtillit og trygghet, og man skulle tro at dette er noe han gjør hver eneste dag.
Vi får høre hvordan «Unloved» egentlig skulle gis til Backstreet Boys og historien bak hans eget boyband, «Lind, Nilsen, Fuentes og Holm» (nei, de het aldri «De nye gitarkameratene»), som endte sammen som en tilfeldighet og får servert en historie Kurt Nilsen ikke kommer helt heldig ut av.
Og vi skal på ingen måte tenke at dette er noen julekonsert, den fella har Lind gått i før, da han turnerte med Ingebjørg Bratland og sang salmer, som heller ikke egentlig hadde noe med å jul å gjøre.
Men selv et Mariah Carey-elskende vesen som meg selv synes det passer helt utmerket å henge julestemningen i garderoben utenfor.
Det er derfor helt uproblematisk at han dropper «Hallelujah», og heller, ironisk nok, drar på med Don Henley-coverlåten «The Boys Of Summer» med snøstormen herjende utenfor.
Og feriefølelsen fortsetter. I 2008 fikk Lind helt åpenbart dilla på ukulele og laget «Scared of Heights» til seg selv og året etter Train-megahiten «Hey, Soul Sister». Derfor er det en selvfølge at ukulelen dras fram og det blir altså skikkelig Hawaii-stemning her inne.
Lind er langt mer avslappet antrukket enn publikum. Han har på seg jeans og en sort skjorte med ermet brettet opp så man ser tatoveringene som fyller venstre overarm.
Undertegnende sitter så tett på at jeg også legger merke til at han har tatt på seg et par «box fresh» Kenzo-sko.
Måten Lind kler seg på kan virke tilfeldig, men det tror jeg ingenting med han er. Det er «cleant», i mangel av et bedre ord.
Selv om det er enkelt ser det dyrt ut og slik er også Linds låter. Det kan tilsynelatende virke som «enkel» popmusikk, men pop, nettopp på grunn av sin enkelhet, er jo gjerne noe av det mest kompliserte.
For eksempel «Army of One», som jeg ikke har lyttet så mye til tidligere, men som med sitt Billy Joel-nikk er en av Linds mange komplekse ballader.
Linds låter er svært velkomponerte og fylt med flere lag og overraskende melodier. Noe som kommer ekstra godt fram live.
Men det er ikke noe Lind får fram helt på egen hånd denne kvelden. Det er jo som nevnt to karer på scenen og «han andre» er ingen hvemsomhelst. Det er Sambandet-gitarist Skjalg Raaen som har Nord-Europas mest seriøse bootcut.
Sist jeg så ham spradet han rundt på samme scene, men da sammen med Åge Aleksandersen og hadde en heeeelt annen energi. Han tok av, for å si det mildt – og ble konsertens midtpunkt gang på gang.
Her spiller han en helt annen rolle. Fortsatt kledd som om han er med i «Almost Famous» og med masse energi og tilstedeværelse, men han gir plass til Lind, samtidig som han uten problem klarer å fungere som et one-man-band i tillegg til hovedpersonen selv.
At det bare er de to fungerer veldig godt og samspillet og kjemien dem imellom er upåklagelig. Det gir en helt egen intim atmosfære, som gjør at man får en opplevelse av å være på en mye mindre konsertarena, og samtidig underbygger følelsen av at man er med på noe helt spesielt.
28. oktober 2008 var sist gang Espen Lind spilte en solokonsert i Tromsø Før det var det 13 år siden sist. Det kunne derfor vært fristende å skrive at han ikke måtte la det bli like lenge til neste gang, men jeg skal ikke falle for den klisjeen, for det er faktisk jævlig kult å være en av få som har vært på en helstøpt Espen Lind-konsert.
Ikke noen salmer, ikke noen Alejandro Fuentes eller Askil Holm, ingen konferanser eller VG-lista-bannere.
Bare Espen, Skjalg og deilig popmusikk.
«Vi som har vært på solokonsert med Espen Lind»-klubben blir bare mer og mer eksklusiv, og det tror jeg passer Espen Lind helt utmerket.
Jeg tipper det føyer seg pent inn i måten han ønsker å bli opplevd som artist og låtskriver.
Han kan gjerne være superpersonlig, sårbar og intim – når man først opplever han live, men det skal jaggu ikke skje for ofte.
Siden jeg hørte «Baby You're So Cool» for første gang, etter å ha kjøpt «Red» på Ema i 1997, har jeg vært stolt av at Espen Lind kommer fra Tromsø. At han er «en av våre», som de skriver i Gamle Tromsø-gruppa på Facebook.
Det vil jeg fortsette med, bare du fortsett å gjøre det du gjør.
Og ikke kom tilbake før du har fylt 65.
Minst.