CIVIC «Taken By Force» (Ato Records)

CIVIC har allerede rukket å skaffe seg mange fans, også utenfor sitt territorium i Melbourne, Australia. Det er ikke rart. Nå har de dessuten gitt ut ei skive man allerede kan slå fast at kommer til å være ei av de aller beste i hele 2023.

Det er tøft. Det er bra låter, det er variert og det høres ut som det er sendt hit fra en tidsmaskin. Aner vi allerede konturene av en kommende undergrunnsklassiker? Ja, det tror jeg så definitivt.

De kom først med en raff, lovende og sjuspors EP («New Vietnam», 2018), og fulgte året etter opp med singelen «Selling. Sucking. Blackmail. Bribes» (2019), en av de mest grisete og desperate punkrocklåtene undertegnede har hørt de siste årene. B-sida, den hinsides tøffe «Velvet Casino», hørtes ut som noe av det beste amerikanske Crypt Records kunne gitt ut på midten av nittitallet, som ei perfekt blanding av The Dirtys og tidlig New Bomb Turks. Den er så hard og rå at den må nytes i små porsjoner.

Debutskiva «Future Forecast» (2021) viste at bandet var i stadig utvikling, de hadde blitt enda bedre å spille, og låtene var hakket hvassere. Det var likevel aggressivt som et lemen på billig, østeuropeisk speed og låtene hørtes om de ble spyttet ut som gulltenner fra kjeften på en gammel sjøulk som hadde frontkollidert med en murvegg.

De hørtes ut som landsmennene i legendariske The Saints (et band som også fikset utvikling og fornyelse, uten at det fucket opp med kvaliteten. I mange år i hvert fall) hadde krysset seg med MC5. Plata var et sjokk og ei av de beste som kom i hele 2021.

Band som dette kan være nedslående å følge, da nettopp energien i tidlig fase sjeldent klarer å overleve videre i nye konstellasjoner og med låtskriving som modnes og endrer seg. Heldigvis følger ikke CIVIC noen standardisert mal; det virker i det hele tatt som de er revnende likegyldig til å være en del av noe som helst.

De minner ikke engang noe særlig om den nye bølgen av australske band som har overveldet meg og mange andre de siste årene (The Chats, C.O.F.F.I.N., Amyl & The Sniffers, Stiff Richards m.fl.). De er dessuten mye bedre enn dem alle.

Den harde rocken – ikke heavy eller hårdrocken – i Australia har alltid stått på skuldrene av særlig to band, allerede nevnte The Saints og ikke like kjente Radio Birdman, det smått mytiske og geniale bandet som slapp to tilnærmet prikkfrie og helt hinsides sterke album i 1977 og 1981 (samt ei helt anstendig comebackskive i 2006), og som har påvirket undergrunnen vel så mye i den nye bølgen av band som vokste frem i Norden på midten/slutten av nittitallet.

Frontfiguren i Radio Birdman, Rob Younger, har holdt seg i vigør hele veien, både ved å produsere andres materiale, men også ved å slippe skiver med bandet The New Christs som har holdt jevnt over et hysterisk høyt nivå. Radio Birdman har også slått sine pjalter sammen igjen på sine gamle dager, og turnert på flere kontinent, attpåtil med konserter som har vært av det rystende bra slaget. Har sett dem fire ganger selv, og særlig tre av konsertene har vært minner for livet.

Når CIVIC nå har hentet inn The Hand of Law, Rob Younger, er det som om ringen er sluttet, og da er det ekstra rørende at resultatet er så himla bra som det er her, for dette er virkelig noe av den beste rocken jeg har hørt, og kicket mest på, siden fuglene vet når.

Én sak er at det låter så latterlig bra. Lyden er helt på siden av alt man hører i dag, så perfekt skrudd sammen av Younger, som har gitt dem litt av den variasjonen de manglet på førsteskiva, men samtidig som brodden, stinget og punchen i låtene er der hele veien, der de biter, glefser og skyter fra seg hele veien.

Enkelte låter er supplert av kassegitarer (det er ikke visesang, altså, men mer som et ekstra perk-instrument, slik Stones og for den saks skyld James Williamson-utgaven av The Stooges også gjorde). Gitarsoundet på elgitarene er dessuten så hinsides tøft at hjælpes. Man hører det allerede i åpningssporet, «End of the Line». Når de kicker inn der etter første verset, er det som om hodet skal eksplodere av lykke.

Skiva ble også spilt inn i rurale omgivelser, med mangelfull telefondekning og lite kontakt med andre en seg selv. Det høres, for dette er ikke frihetsrock, heartlandromatisering eller jovial sjekkemusikk for å lage god og koselig stemning. Dette er blodig alvor, uten glimt i øyet eller masse gøyale vitser på lager.

I tillegg sitter koringene jevnt over enda bedre, noe som gir låtene og skiva mer luft. I tillegg er de så tighte og gode til å spille nå at det tenderer til å være komisk. Det henger sammen som en roadkill av en kenguru mot en kufanger på en pickup i 200 km/t, og frontfigur Jim McCullough synger så autoritært og tøft at man nesten føler for å stå i giv akt midt på gulvet når man hører på. Jeg liker også vokalsporet, som er crispy og klart, samtidig som Younger har beholdt de skarpe og grisete kantene i det.

Men det nytter ikke i dette gamet med kule produsenter, bra sound, gode spilleferdigheter og whatnot, om du ikke har bra låter, og det er låtmaterialet her som virkelig er drøyt bra, akkurat som det var hos deres gallionsfigurer i Birdman og Saints.

Tittelsporet ville faen meg vært et høydepunkt på ei Birdman-skive (den har da også noe forlokkende «I-94» over seg), og slik bare fortsetter det, for når du tror at dette ikke kan bli noe bedre, er det hele tiden en ny låt rundt neste sving som får deg til å skru opp lyden enda mer. Etter fem runder har du byttet favorittlåt. Etter ti runder er de låtene du trodde var middels helt kanon. Ved endt lytting er det ikke noe igjen av ørene dine, om du ikke passer deg. Dette farlig bra. Og det er sykt vanedannende.

Bortsett fra nevnte band, synes jeg også det er mye Celibate Rifles her (hør særlig «Time Girl»), et annet australsk band som slapp flere klassiske skiver på åttitallet, og det hele kunne like godt vært innspilt i 1987 og vært gitt ut på Citadel Records. Det er, for ordens skyld, en kompliment.

Det er uansett helheten som er det drøye her. At det knapt er noe en ville ha endret på. Å nilytte infantilt begeistret på denne skiva har nesten vært som å oppdage hard, tidløs, autoritær og temmelig mørk rock på nytt, og at det er et spiller nytt album gitt ut i midten av februar i 2023, gir meg virkelig troen tilbake. Ikke på mennesket, men på at det alltid er verdt å vente og holde ut med alt slags ræl og mediokert vas, fordi det alltid er noen nye der ute som kommer til å skjønne det og skjenke oss skatter som dette.

Det eneste med denne skiva som gjør meg nedstemt, er at jeg overhodet ikke tror det vil komme ut noe bedre innen genren i løpet av 2023, men det skal jeg vente lenge med å dvele nevneverdig over. Dette skal heller bare nytes. Etter 20 gjennomlyttinger, på under ei uke, kjennes det fortsatt som jeg er fysisk avhengig av plata. Soleklar sekser.