Aldri noensinne var rock farligere og mer skremmende for det etablerte samfunnet enn for 45 år siden, i oktober 1977. Da kom albumet «Never Mind the Bollocks, Here’s the Sex Pistols» ut. Det eneste ordentlige studioalbumet bandet Sex Pistols lagde.
På mange måter ble alt rundt bandet, skandalene, det sjokkerende visuelle, medieoppstyret, så stort og mytifisert, at det druknet det som burde være det aller viktigste for musikkelskere: Hvor helt fantastisk bra «Never Mind The Bollocks …» er. Det har jeg tenkt til å gjøre noe med her.
Sex Pistols var selvsagt langt fra det første, eller det siste, bandet som sjokkerte offentligheten ved fremstå farlige eller sjokkerende. Men Sex Pistols var farlige og sjokkerende på en helt ny, og nesten for alle, mer skremmende måte. For her var det en gjeng som, åpenbart, gikk mot alle etablerte konvensjoner om hva moderne mennesker burde streve etter: Å se sunn og bra ut, ha oppdragelse, strebe mot lykke, ha konstruktive syn på utvikling av samfunnet etc.
Sex Pistols, hvis man tenkte som 1977-voksenpersonen, fremsto nærmest diametralt motsatte. De syntes å satse på å se fæle ut, gi totalt faen i oppdragelse, ha null respekt for institusjoner, og ønsket egentlig bare å rive ned alt bestående. Det er farlig, det, for vanlige folk. En gruppe som tydeligvis ønsker kaos, og som stadig blir mer populære blant de unge!
Denne panikkartede angsten i det etablerte segmentet satt tydeligvis så dypt at dette bildet fikk vedvare. Og det ble forsterket når det samme segmentet hørte musikken til Pistols: Den var så hard, så snerrende, så lite vennlig at disse slubbertene måtte ha onde hensikter.
Virkeligheten om Sex Pistols var selvsagt mye mer hverdagslig og ufarlig. De var aldri i nærheten av «å starte en kaos-revolusjon». De var bare fire londonere, knapt ute av tenårene, fra (etter norske forhold) temmelig ruskete kår, og uten en masterplan om noe som helst annet enn å spille i rockband.
Det samme magiske sammentreffet som skjer når et rockband blir noe helt unikt, den samme personkjemien som skapes, ble også skapt da Sex Pistols til slutt ble det bandet de ble. Andre storheter, The Beatles, The Roling Stones etc. får skryt for sine musikalske evner.
Men la det være helt klart. I ren rocksammenheng er talentnivået til Sex Pistols helt overveldende stort. Det er det de produserte som er så eksepsjonelt bra. Det er derfor de er husket. Ikke fordi de hadde oransje hår og sikkerhetsnåler i klærne og sang låter med ordet «anarki» i.
Det er 45 år siden plata kom ut. En like god grunn som noe til å skrive om den. Men Sex Pistols er også aktuelle med en (relativt) fersk dramaserie på Disney+ (Ja, jeg gjentar, Disney+. Pistols og Den Lille Havfruen er kolliderende verdener, det!) om deres historie.
Den serien er på mange måter ganske underholdende, hvis man liker fascinerende tidsbilder, kontekst og litt vel overdramatiserte scener. Og den er i tillegg stappfull med feelbad-øyeblikk og generell voksentematikk. Jeg likte den og var underholdt, iallfall.
Det som iallfall slår en, er hvor originale de var. I en tid der ikke alle ekstremiteter av personlig oppførsel og stil var brukt ennå, fant de, også ved hjelp av den imagebevisste manager Malcolm McLaren (Og obs! Dette er siste gang i denne artikkelen navnet «Malcolm McLaren» nevnes. Det er nettopp slike avsporinger som «hvor drøy og sprø han var» som fjerner fokuset fra musikken til Sex Pistols, og plata «Never Mind the Bollocks»…).
Originalitet er én ting, men kvalitet er noe annet. Alle andre enn fremadskuende rockfans vektla ikke kvalitet til Pistols. At de ikke kunne spille instrumentene sine som Led Zeppelin eller synge som Marvin Gaye var en åpenbar sperre for mange. Gitarist og med-låtskriver Steve Jones hadde egentlig bare begynt å spille gitar et drøyt år før de begynte å gi ut plater.
Bassist og med-låtskriver Glen Matlock var musikalsk sett grei nok. Og trommelsager Paul Cook hadde talent. De fant jevnaldrende John Lydon, som så rar og fiendtlig ut, og han kunne ikke synge på tradisjonelt vis, men hadde attitude.
Dette høres ut som selve oppskriften på nabolagets kjellerband som oppløses innen et halvt år, uten å imponere noen. Men en mystisk rock-alkymi skjer. Steve Jones viser seg å være et talent i verdensklassen på å lage fengende, bredbeinte, harde gitartemaer. Glen Matlock har glimrende, små låt-ideer.
Og John Lydon, som nå er blitt Johnny Rotten, har en snål intelligens, skriver helt fabelaktig gode og provoserende rocktekster, og skaper en helt ny måte å synge på: Arrogant, snerrende, messende, nesten litt atonal, men med en ufattelig timing og diksjon (R-ene…).
Disse elementene, den aggressive fremtoningen i en mørk og aggressiv tid i Storbritannia, gjør hele brygget eksepsjonelt potent. Fire knallskudd i form av fire singler kom ut i løpet av perioden november 76-oktober 77, alle før LP-en kom: «Anarchy in the UK», «God Save the Queen», «Pretty Vacant» og «Holidays in the Sun».
Alle fire er like hardtslående og annerledes fra all annen musikk da, selv om punk-toget da hadde rullet og gått i snart et år, og andre artister hadde gitt ut harde, sinte låter før. Ja, de har alle et allsang-element, de har alle slående temavalg. Men dette er mer enn billig moro eller slagord-rock. Dette er noe som høres bare ut som dem. På en bra måte. Utrolig vanskelig å få til.
Det at de fire singlene kom ut før plata, men alle er med på plata, har også gjort at hegemoni-vokterne fra den tiden, rockejournalistene som «var der», eller «ble voksne» med Sex Pistols, har vært veldig ivrige på å fortelle at «Det var singlene som var viktige. Moroa var slutt da plata kom.»
Dette er et syn jeg mener vi må forlate straks. Av allerede nevnte «hypen skygger for musikken»-grunner, når vi vurderer plater.
For det som er så fabelaktig, er hvor latterlig bra da 8 andre låtene på «Never mind …» (Forkortelsene blir stadig kortere) er. Og da forholder jeg meg til 12-sporsversjonen som har blitt den gjeldende. Den som inkluderer den monumentale «Submission». Den som starter med tysk hanemarsj med lærstøvler og «Holidays in the Sun». For en åpning, forresten. Snakk om å sette tonen.
Jeg kom til Pistols-festen litt etter at den var startet. De var allerede oppløst da jeg kjøpte plata. Og jeg hadde hørt alle singlene og hadde lave forventninger. Men jeg kommer ikke til å glemme første gangen jeg hørte «Bodies», andresporet. Et avsindig attakk og første tekstlinje med «She was a girl from Birmingham, she just had an abortion …»
Det var temmelig drøy kost for en 14-åring. Men hele låta er så elektrisk at jeg føler den burde være en enorm klassiker. I stedet er den skygget for av de fire singlene og all halloien.
For øvrig, i TV-serien gis det en slags forklaring på hvorfor Rotten skrev en tekst om et så omstridt emne. På sitt særegne vis har han uttalt at «den er verken pro eller anti abort. Den bare beskriver en situasjon.»
Vi har vært innom noen myter alt, om at gutta i Pistols ikke var noen gode musikere. Men jeg vet ikke annet enn at trommespillet, og trommelyden til Paul Cook på denne plata er noe av det feteste jeg hører. Og produsenten Chris Thomas, som har jobbet med alle storheter i rocken noensinne, sier at Steve Jones er den «tighteste» gitaristen han noensinne har jobbet med.
Det siste hører man på plata. Gitarspillet danner skole for en generasjon med band. Og Rottens syngemåte også. Liam Gallagher er den 16 år yngre, og langt ufarligere lillebroren til Rotten.
Og det er en myte at dette er «primitivt». Plata er særdeles velprodusert. Med distinkte arrangementer og massevis av overdubbinger av særlig Jones’ ulike gitarpålegg.
Det er ingen spor på plata som ikke fungerer. De er alle smidd over samme lest. De går ikke superfort, og er ikke ekstremt harde og massive, sett ut fra hva som ville komme utover 80-tallet og videre. Men det er en sånn enorm energi og vilje i låtene at de bobler adrenalin, og fremstår som de går unna i 100 km/t.
Unntaket er «Submission». Et av de andre høydepunktene. Seig og tung, som en Black Sabbath-slektning. Et lite frampek mot Public Image Limited (PIL), som ble det overraskende originale og suksessfulle bandet til Rotten/Lydon etter Sex Pistols.
For Sex Pistols imploderte etter denne plata. Matlock var sparket ut/gikk selv, og den menneskelige tragedien Sid Vicious ble erstatteren, og det er eneste gang jeg skal nevne hans navn også. For han har ingenting med musikken på «Never Mind …» å gjøre, men nok mye med oppløsningen å gjøre.
Hva ville resultatet blitt om de hadde fortsatt? Hadde de hatt én fantastisk plate i seg til? Kunne de utviklet seg, og blitt det PIL ble, bare med enda mer fengende låter?
Tja. Kanskje Sex Pistols bare kunne vare i én, massiv energieksplosjon. «Better to burn out, than to fade away», sang Neil Young om Rotten i 1978, året Pistols ble oppløst. Men Rotten ble værende, han. Og Pistols ble værende i den kollektive bevisstheten. Ingen band som bare har gitt ut én plate er i nærheten av deres påvirkningskraft.
For meg forsvinner de iallfall aldri. En venn fikk lappen et drøyt år før oss andre i 3. klasse på videregående. Vi satt på med ham hver dag i hans mammas Mini Morris. Hver dag. Til trening og moro. En kassett hadde satt seg fast i kassettspilleren og han fikk den ikke ut. Det var «Never Mind the Bollocks …».
Den sviktet aldri i å pumpe oss opp med energi.