SENJAHOPEN Telegrafbukta, lørdag

Patriotismen kriblet i meg der den velkjente livbøyla til Senjahopen hang over scenen i Telegrafbukta, klar for å åpne ballet på Buktafestivalens siste kveld. Bandets låter, ofte inspirert av artige hverdagshistorier fra Nord-Norge, er lett å kjenne seg igjen i – og kan være riktig så festlig godt ut på kvelden i det rette lag. I dag startet kanskje nachet litt for tidlig.

Med Star Wars-introen susende over anlegget ankommer Senjahopens fire bandmedlemmer scenen med ryggen mot publikum og rockeknyttneven i været – til litt laber respons.

Når de selv åpner med låta «Himmel og Hav» pakkes området foran storscenen litt tettere – og festen ser ut til å være i gang blant de mest ihuga fansene med Senjahopen-hoodies og hekla øl-holdere. Bandet følger opp med publikumsfavoritten «Over Heia» mens en godt sikret kar klatrer til topps av scenens tak for å heise bandets eget flagg.

Vokalist og frontmann Henrik Sandnes forteller at dette er tredje gangen de spiller på Bukta, men at de de to andre gangene har vært reserver for band som Hellbillies og DeLillos, og at de nå kun representerer seg selv. Også prater han litt til. Det er mye prating både i og mellom låtene – som på en måte kan være artig, men fort blir for meget. Heldigvis blir vi innimellom servert gode, sammenhengende gjennomføringer av låter, som i framføringa av «drømmefanger» med sitt nydelige gitarspill.

Joda – Senjahopen har veldig mange kule, fengende og ikke minst artige låter - det er vanskelig å ikke kose seg på konsert. Men i dag var liksom så mye som ble sånn halvveis.

Når jeg var på mitt mest gira i oppkjøringa til første refrenget på «Fær til Senjahopen» kom tidenes antiklimaks i det vokalisten peker mikrofonen mot publikum heller enn å knalle til selv. Come’an?! Når publikum ikke jubler til de første tonene av en-eller-annen låt stopper bandet opp, ber publikum juble og begynner på nytt.

Koringa er tidvis småsur – og etter beordring fra trommisen vræler hele publikum uten mål og mening. Det er nesten til det komiske – godt matchet med såpeboblemaskinen på scenen, om det i det hele tatt var meninga den skulle være der, som bare klarer å produsere fire bittesmå bobler i halvtimen.

Det er ikke noe totalslakt jeg prøver meg på – for Senjahopen-konseptet er jo åpenbart å lage show, og det klarer de jo. Folk rundt meg i publikum med noen pils innabords har det åpenbart festlig. Det er artig når vokalisten truer med å kalle festivalen Parkenfestivalen på grunn av dårlig respons i publikum – som tenner Bodø-foraktet blant Tromsøværingene som vil ha seg frabedt dette – og synger av full hals ved neste anledning. Vi får servert alle de mest populære låtene, og gjengen på scenen har det åpenbart gøy.

Når vokalisten spør om vi skal droppe resten av bandene og heller stå og rope surt i Telegrafbukta er ikke svaret bare nei, men kjempenei, og når bandet forteller at de vil gå av fem minutter før så folk skal få rekke neste konsertsvar tenkte jeg nesten at det var like greit. Jeg kan likevel konkludere med at de heldigvis kom tilbake – og hentet seg delvis inn med det som fikk bli konsertens høydepunkt – framføringa av godlåta «En Hælvetes Gjeng».

Dessverre bare en snill treer, dette. Men vi høres gjerne til nach!

Foto: Håkon Steinmo