CARSON MCHONE, Little Henrik, fredag

Dette er litt som det sikkert var å se Iggy i 1977, da han turnerte i England med den betydelig mer kjente David Bowie på piano, tenker jeg, der Carson McHone stråler i front, med kjæresten Daniel Romano og hele hans The Outfit som backingband.

«Still Life», den aldeles glitrende skiva hun slapp tidligere i år, er også spilt inn med denne besetningen, attpåtil hjemme i stua til Daniel, og det merkes lett hvor stram denne musikalske konstellasjonen er. Dette sitter som perfekt kokt spagetti slengt på en glatt kjøkkenvegg.

The Outfit er jo helt der oppe med The Attractions, The Heartbreakers, The Bad Seeds og Crazy Horse hva angår coole og dritbra backingband. Gitarist David Nardi spiller til og med saksofon på et par låter. Jeg tenker at denne gjengen kan spille hva faen de vil. De er så bra å spille at det er teit.

Men så handler jo dette om så mye mer enn backingbandet. Dette er Carsons gig.

Jeg har spilt plata hennes mye siden den kom i vinter, og har med det fått en tiltagende lyst til å se henne live, for den vokser bare på. Skiva er knallbra, men dette, DETTE, var virkelig noe annet, og nok et strålende eksempel på at livemusikk i sin ypperste form får studioopptak til å fremstå som hermetikk.

foto
Det var så vidt hele The Outfit fikk plass på scenen, men alt går når man er venner og elsker å spille. Dessuten ga det begrepet «tight» en dobbel dimensjon. Fra venstre: Juliana Riolini, David Nardi, Carson McHone og Daniel Romano. Bassist Roddy Rosetti er bak Daniel. Foto: Johannes Brondbo

Austin-dama høres ut som ei blanding av Kathleen Edwards og Liz Phair, men med mer countryrock-knekk enn førstnevntes siste skiver. Hun er fåmælt mellom låtene og annonserer beskjedent at låtene i all hovedsak kommer til å være sentrert rundt sisteskiva. Det er helt topp, da den også er hennes sterkeste.

Tittelsporet «Still Life» kommer tidlig, der avrundingen med piano er erstattet med enda mer gitarer, og der låten får vinger og flakser ut i det imaginære, gravitasjonsløse rommet man svever i, og der trommene til Ian Romano virvler opp underlaget. Låten er en personlig favoritt, og jeg er redd hun har svidd av kruttet for tidlig, en angst som skal vise seg å være komplett dustete. For det kommer gull, på gull, på gull.

«Folk Song», for eksempel, denne snasne og vidunderlig «Wayfaring Stranger»-beslektede perla, er eventyrlig vakker, ikke minst med trestemt og prikkfri koring. «Daniel Romano på gitar», sier hun flørtende etterpå, mens kjæresten smiler sleskt. Det er så vakkert. Det er så kult. Det er så latterlig bra.

Konserten er over før den har startet, føles det som. Jeg må se på klokka, for det virker som hun bare har spilt i et kvarter. Det har hun selvsagt ikke. Og så var det over. På en klubb hadde både hun og bandet blitt jagd opp på scenen igjen. Men er det ikke dette som kjennetegner de beste konsertene, at man blir stående og føle seg snytt for at man ikke fikk mer? Jo, det er det. Stålsterk femmer, dette.