– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken?– «Visions of the Emerald Beyond» fra 1975, av Mahavishnu.

– Den har jeg rett og slett ikke hørt, men da kan jo du fortelle. Hvorfor er det akkurat denne du vil ha med deg?– Har du ikke? Hahaha! Så jævlig kult!

– Lett for deg å si!– Haha! Men, uansett, grunnen er jo premisset ditt her, at jeg skal ha den med meg på ei øde øy, og da har den allerede vist seg å være slitesterk, for jeg har hørt utrolig mye på den, og hver gang jeg setter den på, blir jeg glad og oppstemt hver gang. Og, ikke minst, veldig overraska og begeistra. Og når jeg da sitter alene der ute, vil plata gjøre at jeg får masse å tenke på, og det tror jeg er bra for ikke å bli deprimert, at man holder knollen i gangs, så man ikke blir deprimert og får hjemlengsel.

– Du redegjør godt for deg. Men forklar skiva til en novise. Hva er det med den? Og hva er den?– Historisk sett er den noe av det viktigste som finnes, selvfølgelig fra et gitarperspektiv. Det er jo bandet til Jon McLaughlin, som er en helt fantastisk gitarist, som til da hadde spilt med Miles Davis, men nå hadde fått beskjed om å starte sitt eget band, og det som oppstår her, sånn post Hendrix, er helt enestående.

– Det er fire år etter Jimmer’n døde, dette?– Ja, det er rett. Og det han gjør her, er å ta det virtuose gitarspillet videre og lander det i engasjerende melodier. Du kan synge til og digge dem som på en vanlig rockekonsert, samtidig som det låter diggbart, og for meg er det et viktig sted å gå til. Nå hørtes dette veldig matematisk ut, men jeg snakker altså om å få et kick, at det gir musikkglede.

– Det er ikke mye matematisk, det. Har du prøvd å covre noen av låtene på skiva?– Nei, har aldri vært glad i å gjøre covers. Det er ikke noe gøy. Eller, jo da, det kan være gøy. I år har det vært gøy! Og for første gang turte jeg å gjøre «Red» av King Crimson og «Led Boots» av Jeff Beck, og det var latterlig kick. Samme med «Sabbath Bloody Sabbath», den har vi også gjort. Men de er mer leik, det føles bare som leik! Så det er jo litt gøy og ta et skritt til siden, fra den seriøse bestillingsverk-siden, om du skjønner.

–Det gjør jeg! Denne plata er jo eldre enn deg, Husker du hvordan du ramlet over den?– Njææææi, usikker. Altså, jeg har en litt rar musikkbakgrunn, da jeg begynte å spille i band. Jeg gikk på et vis bakveien inn i gitarverdenen. Jeg hadde en slags aversjon mot band med lyn i logoen, så AC/DC og Zeppelin og sånn orket jeg ikke sjekke ut. Hvem tror de at de er liksom? Haha! Og da jeg begynte på Musikkhøgskolen hadde jeg ikke engang hørt Black Sabbath. Men dette fikk jeg igjen for senere, for da jeg først åpnet opp, var det et slags dominofall av dører inn i et kok av referanser.

– Men den plata?– Ja, jeg tror det var medstudent Ola Kvernberg som introduserte meg for «Birds of Fire», ei annen skive av dem, og den var kul, men greip liksom ikke ordentlig tak i meg, og da fikk jeg lyst til å høre de andre, og da jeg ramlet over «Visions of the Emerald Beyond», var det gjort.

– Du har gjort mye forskjellig, fra kontant rock’n’roll i Bronco Busters til ganske syra jazzgreier. Er du veldig bred i smaken i det du hører på også, eller har du endret smak og referanser med alderen?– Jeg hører nesten alltid på musikk for å høre noe nytt.

– Nytt nytt eller gammelt nytt?– Begge deler, men jeg hører mest på det jeg ikke har hørt på før, som jeg føler jeg «bør» høre på. Kanskje bortsett fra på fly, og hvis jeg er i bra mood da, setter jeg på noe av min favoritt Terje Rypdal. Og, klart, på hotellrom på turné, når vi er flere som sitter og spiller spillelister og sånn, blir det jo gjerne Sabbath på elendige speakers. Haha!

– Perfekt! Hadde du noen musikalsk mentor, noen som var særlig viktig for din musikalske interesse?– Tror nok at jeg så veldig opp til faren min, som hadde masse plater, og var veldig fokusert på musikk. Han var selv jazzmusiker, men ville at jeg skulle velge selv. Også var det venner av muder’n som hørte på klassisk stoff som Hendrix, John Scofield, Neil Young osv. Problemet var bare at når de skulle introdusere dette for meg, valgte de alltid de mest forsiktige og akustiske utgavene, som f.eks. «Harvest» av Young eller «Bleak House» av Terje Rypdal.

– De undervurderte bråkebøtta i deg?– Ja! Altså, jeg likte jo likte det også, men det var jo litt slapt, så det tok lang tid å skjønne hva Neil Young og John Scofield var for noe. Også var selvsagt Lars Berg, som spiller i Margarets, og som jobbet på platebaren Jukebox i Ålesund viktig. Han pusha på meg «Asylum Years» av Tom Waits og tidlig Bob Dylan osv. Så jeg liker jo de softe tingene, altså!

– Jeg tror deg! Hva er det beste du noensinne har sett live?– Her kunne jeg sagt mye! Lydprøven til Bill Frisell i Ottawa i 2014, Derek Truck i Canada, The Mormones på Mono osv. Men Euglena på Rozbrat i Polen i 2013 er nok den som går av med seieren.

– Her er det kun Mormones jeg kan skryte av selv. Men Euglana i Polen. Hvem og hva?– Haha! Et russisk metalband, selvsagt! Vi skulle på en europaturné i 2013, men så hadde hun som booka oss ikke booka en eneste jobb til oss likevel. Og da stod vi der i Paris uten noen jobber, og da var det bare å hive seg rundt, ringe og styre og ta kontakt med alle. Så vi kjørte fra Paris til Rozbrat, det er laaangt, altså.

– Vi hadde ikke hotell og sov i bilen og det var jævlig kaldt, og vi skulle spille et litt rocka sett med Fender-amps og greier, og så kommer de satans inni helvete bra russerne inn på scenen, med langt hår og de tynne kroppene og det var bare så heftig. Så da var det bare å kaste alpelua og croissanten fra Paris og gi seg i kast med den russiske metalen. En ekstrem og kul opplevelse.

– Sånne opplevelser er jo best, når man har null forventninger! Hvilket musikalsk kunstverk skulle du ønske du selv sto bak, da?– En Sabbath låt, tror jeg. Ja, vi tar «Sabbath Bloody Sabbath».

– Oooooh! Her snakker vi en rysare. Og i Sabbath-land er det jo mye å velge i. Hvorfor akkurat denne?– Jo, det er fordi det er vokalinnslaget i del to, når den andre delen etter temposkiftet kicker inn der, og Ozzy bare schriker «Where can you run to! What more can you do! No more tomorrow! Life is killing you!» Det tunge partiet der, som brer seg ut i rommet som en mørk tåkebank, og et makspunkt av forløsning, det hadde jeg digget å ha lagd.

– Jeg også! Sabbath ga jo ut sine seks første skiver – som alle er klassikere – på under 6 år. Du er selv aktuell med ditt tredje på 18 måneder. Prøver du å gå Tony og Ozzy i næringen?– På ingen måte. Det som kommer må først og fremst være bra. Det må være et poeng at det kommer ut, og når jeg har laget noe, og brukt tid på det, og spilt det inn, vil jeg følge det helt til døra. Og det får jeg lov til der jeg er nå, og jeg er jævlig heldig som har det sånn, og det kan du skrive med feit skrift.

– Men så er det jo alle den ventinga på vinyl, som tar så latterlig lang tid om dagen, så man må jo ha en plan. Der ikke bare å skrelle av seg lag på lag med musikk. Man må stake ut de riktige retningene også. Har akkurat avsluttet den nye masteren, forresten. Den vi ga ut nå i år ble levert i 2019, for å si det sånn.

– For et opplegg. Var lettere å være Ozzy i 1973! Du får med deg en gjenstand ut på øya. Hva?

– Veldig kjedelig svar, men det må bli et strengeinstrument. En gitar eller en oud.

– Hæ? Er det en sånn liten lutt-aktig sak?– Det er en lutt, ja! Og jeg har en sånn, og den kan man sikkert også bruke til å skjære opp kjøtt og fisk med. Men den er dårlig til å slå i hjel større dyr, så da må jeg kanskje heller ha en Stratocaster, for den er helt rå å slå med. Kan jeg få begge deler? Ja, det må jeg jo!

– Akkurat du kan faktisk få med en hel flightcase med masse gitarer! Jeg er jo, tross alt, ikke kjip. God tur!