IMMORTAL «War Against All» (Nuclear Blast Records)

Den tegneseriaktige sminken. Fantasiverden-konseptet. Fetisjen for kulde, is og vinter. Videoene som får Spinal Tap til å fremstå like seriøse som et Coldplay med kontorjobb i fylkeskommunen.

Det er jaggu lett å tulle med Immortal. Og det skal man jo gjøre. Spesielt siden mange tar denne musikkformen og dens utøvere på Det Høyeste Alvor.

Men en ting man ikke kan gjøre narr av, er musikken til de disse norske black metal-nestorene. Og bandets tiende album «War Against All» låter overhodet ikke som noen avslutning. Bandbeistet fra Bergen dundrer videre, og kjører party som om vi aldri forlot 1992.

Nå er riktig nok «bandet» å strekke det litt langt. Det er snart et tiår år siden vokalist, gitarist, bassist, frontmann og hurragutt (puh!) Abbath forlot sin svirebror og felles bandgrunnlegger Demonaz, som følge av en bitter konflikt i rettssystemet.

Som tittelen utbasunerer, går Demonaz – eller Harald Nævdal, som noen kaller han – i krigen med dette albumet. Og den åpenbare meg-mot-verden-mentaliteten resulterer i kraftig svartmetallskyts, der siktet er godt innstilt og «nåde» er et fremmedord.

Demonaz leverer ikke noe nytt her. Immortal er som svartmetallens Ramones, eventuelt «Ramone» siden det nå i praksis er et soloprosjekt med noen session-musikere attåt. De er nær å gi ut den samme plata med noen års mellomrom.

Poenget er at Immortal er blant få black metal-band med sitt egne, særegne sound. Da slipper man ikke bare unna med slikt. «Gamle sanger om igjen» er hva vi faktisk vil ha.

Sinnssyke blastbeats, amper riffing og et «BLEEEÆÆÆAAAARGH!» å få akutt halsbetennelse av, kan det jo aldri bli for meget av. Og tanken på at Immortal, 31 år etter debutplata, skulle føkke opp greia si med å bringe «eksotiske» elementer inn i vinneroppskrifta er mye skumlere enn all verdens tegneseriesatanister kombinert.

Da Demonaz på egenhånd gjenopplivet Immortal i 2018 var jeg skeptisk som en katt på badeland, men på forgjengeren «Northern Chaos Gods» klarte herr Nævdal seg overraskende godt i sin(e) nye solo-rolle(r). «War Against All» viderefører stilen som har ljomet mellom de syv fjell siden ungdomsårene til norsk black metal.

Tittelsporet og «Thunders of Darkness» er svartmetall i kjent turbostil. Immortal har fagbrev i riffing utført som en sonisk haglskur, og her er det mange pakker med spiker som skytes ut av gitrene.

På «Wargod» gires tempoet ned til marsj, og viser at Immortal fortsatt behersker sin blåsvarte variant av power metal, mens «No Sun» avslører at gammel Mayhem er viktig del av Immortals DNA.

Som riffmester er Demonaz en dyktig tyv, og heldigvis ikke en av disse sørgelige svartmetall-puristene. Han snapper opp mye snadder på tur gjennom de gamle katakombene der ekkoet av NWOBHM og 80-tallets thrash metal – spesielt av den stygge og mørke tyske varianten – fortsatt smeller i veggene.

Black metal kan aldri bli pent, rent eller behagelig. Men denne musikken kan allikevel være god underholdning. Derfor håper jeg Immortal forblir Immortal – med sminken i behold, og artige klær på.