Et snaut tiår senere startet U2 sin karriere i Dublin, og på 90-tallet kunne gruppa med statistikken på sin side omtale seg selv som «verdens største». På «Songs of Experience» er det vanskelig å se at denne rutinen gir positivt resultat. Kvartetten lærer derimot ikke av tidligere feilskjær.

Jeg forstår at U2 var et relevant band en gang i tida, og selv om undertegnede aldri har vært noen stor fan er det litt pussig at gruppa i de sosiale mediers tidsalder har blitt et så populært emne for harselas. I 2014 ble U2 attpåtil verdens første eksempel på et band som måtte unnskylde at de ga bort plata si gratis. En tsunami av bannskap veltet ut av enorme mengder Apple-brukere da deres iTunes-bibliotek, uten forvarsel eller forklaring, hadde blitt invadert av denne platas forløper «Songs of Innocence».

Det låter fortsatt som om bandet ønsker å være «cutting edge», selv om de ikke har lyktes med dette siden «Achtung Baby» (1991). Ønsket om å følge med i timen skader musikken mer enn det hjelper. Når Bonos stemme presses gjennom autotune-filteret, og Kendrick Lamar dukker opp i rollen som svovelpredikant mellom to låter, er det vanskelig å ta bandet alvorlig.

Plata gir allikevel noen glimt av håp om at U2 kan levere som i glansdagene. «Lights of Home» er, på tross av den Beat for beat-aktige hallelujastemningen som preger avslutningen, en fin låt med et potent refreng. Flere av låtene har sterke partier, men kollapser idet bandet tar krappe musikalske u-svinger. «Red Flag Day» høres ut som et absurd tvangsekteskap mellom The Smiths og Red Hot Chili Peppers.

I andre tilfeller er det vanskelig å forstå hva bandet prøver å oppnå. «You’re the Best Thing About Me» er i utgangspunktet en arketypisk U2-poplåt, med en fin oppbygning. Men akkurat idet man forventer at det forløsende refrenget skal slå ned som et lyn begynner komposisjonen å vingle i alle slags «spennende» retninger. Og hva i alle dager er det som foregår på den redselsfulle «The Showman (Little More Better)»? Låten er som et lydspor til bassengpartyet i Forvirrede Fyllikers FunkForening.

«American Soul» er et forsøk på å spille rock’n’roll, og bekrefter nok en gang at bredbeint boogie overhodet ikke er en del av U2s DNA. Ellers er det en del låter som ikke stikker nesen fram, verken i positiv eller negativ forstand, på «Songs of Experience».

Med tanke på at denne plata har blitt utsatt i over ett år, er det mildt sagt snodig at hele 13 låter har overlevd utvelgelsesprosessen. Kvaliteten på disse forsvarer overhodet ikke en spilletid fra CD-formatets gullalder på 90-tallet. Men minimalisme har selvfølgelig aldri vært U2 sin greie.

Tekstmessig leverer Bono mye lettbeint svada i kjærlighetens navn. At det ligger litt politikk og religion mellom linjene forsterker ikke tematikken, men vanner den heller ut. Sangerens kommentar til den syriske flyktningkrisen i «Summer of Love» er direkte uinteressant og poengløs.

Vokalisten har blitt noe spakere med årene, men han er uansett ikke det største kjennetegnet på U2-soundet anno 2017. Dét er nemlig The Edge – gitaristen som har blitt omtalt som en av verdens beste, fordi han på 80-tallet klarte å tråkke på delay-pedalen samtidig som han plukket på en enslig gitarstreng. Mannen med lua sverger fortsatt til denne stilen.

«Songs of Experience» er hakket bedre enn dens flate forløper. Denne gang låter det ikke som om noen har trampet all livsvilje ut av musikken, men dette er et mediokert popalbum fra et band som tida løpte fra. På grunn av U2s åpenbare ønske om å låte friske og moderne, har irene mistet mye av sin egenart på veien.

Hovedproblemet til Bono og hans bande er at de savner en musikalsk GPS. At hele ni (!) produsenter er tatt i bruk på plata gjør det selvfølgelig vanskeligere å finne den sagnomsuste røde tråden i både innhold og innpakning.