Fjorårets Spellemann-vinnende debutplate var slående vakker. Konserten på Driv fredag tok opplevelsen av Sweetheart enda et steg opp.

Duoen John-Arne Gundersen og Anne Mette Hårdnes har en ukomplisert inngang til musikken. Her skjæres det rett inn nervesystemet med en kniv så skarp at man knapt merker det. Oppskrifta er av enkleste sort: Mannestemme, kvinnestemme og en gitar.

Fredag forsterket duoen laget med Stian Jørgen Sveen. Det var virkelig ikke dumt. Sveen viste seg å være en subtil virtuos på pedal steel, slide dobro og kor – en musiker av typen som klarer å løfte låtene det lille ekstra steget opp.

I Sweethearts tilfelle endte dette ekstra steget opp på et nivå der euforiske konsertopplevelser skapes. «Cool Summer Nights» var kveldens første av en rekke låter som ville vært de beste balladene Ryan Adams laget i sitt opprinnelige band Whiskeytown.

foto
Foto: Krister Wollen

Disse tandre låtene fremkaller den merkelige følelsen der man får lyst til å grine og juble om en annen. Sjelden har «søndagsmorramusikk» fungert så godt på en fredag. Selv om Sweethearts fremføring er stillfaren, og metoden såre enkel, blir resultatet så jævla genialt denne kvelden.

Den to- og tidvis trestemte sangen skaper en slags gospel med innestemme, mens Anne Mette Hårdnes gir enkelte låter litt ekstra atmosfære med sitt orgelspill.

Tårepersa «Sweet Wind» er ekstra sterk denne kvelden, og midtveis i «The Dark» er de lavmælte inntrykkene så kraftige at man like gjerne kunne ha rukket opp hendene og tatt på nordlyset.

Mellom låtene viser John-Arne Gundersen seg som en herlig scenekarakter. Han skaper en fin kontrast til den triste musikken, med en rekke uanstrengt morsomme og småflaue anekdoter. Dette er ikke lett. Det er en grunn til at de fleste artister nøyer seg med et «tusen takk» i mikrofonen.

At spontan applaus bryter ut i salen allerede før Sweetheart har spilt ferdig sin annonserte avslutningslåt sier alt om denne opptreden. Av hele mitt musikkhjerte må jeg bare si: Takk for konserten!