HIGH HEELED GIANTS Hagefestn, torsdag 18.08 2022
– Fy faen i helvete hvor deilig det er å være her!
Sanger, frontkvinne og kommunikasjonsansvarlig i High Heeled Giants, Helle Larsen, sparer ikke på entusiasmen fra scenekanten.
Ja, arrangørene hadde «tjyvflaks» med været, og kulissene i bakgården på Skansen var perfekte. Publikumsoppmøtet var allikevel temmelig labert på første dag av Hagefestn, men festivalens første artister får oss allikevel til å føle oss hjemme.
Med kun et lite knippe utgitte låter, og de to medlemmenes hovedfokus på helt andre prosjekter, var jeg allikevel både spent og usikker på hvordan High Heeled Giants ville gå for seg i en live-setting.
Som en av Tromsøs få elektronikaveteraner som fortsatt bor i byen, holder Øivind Sjøvoll et betydelig aktivitetsnivå på flere fronter. Under alter egoet Kohib får vesterålingen utløp for både catchy og mer eksperimentell house/elektronika, mens han under navnet Ransel satser på minimalistiske grooves.
Denne kvelden styrer og steller han, naturlig nok, mest i bakgrunnen av begivenhetene. Gliset dukker opp bak skjegg, laptop og duppeditter etter hvert som konserten vokser, og grooven sprer seg ut blant tilhørerne.
I High Heeled Giants er det den store popmusikken som regjerer. Musikk der refrenget er hjertet av låten, og beaten er i et tempo der alle tilhørere klarer å synkronisere hoftepartiet.
Robyn, Goldfrapp og Bel Canto er blant referansene som dukker opp i knollen min denne kvelden. Og få bedre passer bedre til å kanalisere disse melodiene med trøkk og personlighet, enn Helle Larsen.
Selv om hun er mest kjent som rocksanger i front av bandet Jadudah, har den blonde energibunten en stemme som kler denne skamløst pompøse formen for elektronika svært godt.
Under kveldens konsert får Larsen også vist verdien av å være en ordentlig performer. Å spre naturlig sjarm samtidig som man er fanget i egen musikkboble – det skaper gode konsertopplevelser.
På sitt mest intense, med knyttede never og en lungekapasitet som kan blåse parykken, er det rene Whitney Houston-tendenser fra Larsen. I de mer introverte og atmosfæriske låtene skaper stemmen med en annen effekt, der den hjaller som mellom to fjellsider i isødet – ikke gamle husvegger i nordbyen.
At High Heeled Giants lager sterke låter kommer vel så godt fram i liveformatet, som gjennom din foretrukne strømmetjeneste. «We Were Gods» er faktisk, ja – gigantisk.
Lekre ballader er en annen kunstform duoen også behersker. «Breathe» er som en elektronisk nordlysserenade, men det funker beviselig også på hagefest under sommersola. Arrangementene og klangen skaper en lekker mystikk i melodien.
«Blue Dye» er eneste øyeblikk som ikke gjør inntrykk – muligens fordi den er mindre melodiøs, og spinner over samme og riff og toneart hele veien.
At de to luringene Sjøvoll og Larsen booket seg sjøl til festivalen der begge innehar roller som kuratorer, er selvfølgelig et paradoks. Men det var neppe noen som fant grunn til å klage denne torsdagskvelden.
Den eneste reelle kritikken som melder seg, er at High Heeled Giants bør øke produktiviteten.
Fire låter ute på strømmetjenestene? Kom an, folkens. Hvor i Satans strømpebukser blir debutplata av?
Denne torsdagen fikk vi nemlig både se, høre og kjenne for en slagkraftig og interessant kombinasjon Helle Larsen og Øivind Sjøvoll er. Jeg kosa meg skikkelig, og tenker at denne konserten skulle langt flere ha fått oppleve.
