THE BANSHEES OF INISHERIN

Regissør: Martin McDonagh

Nasjonalitet: Irland, Storbritannia

År: 2022

Spilletid: 1t 49m

Utgangspunktet er ikke spesielt spektakulært. To venner, som attpåtil er svært forskjellige typer, går plutselig ikke overens med hverandre. En nokså universell hendelse, men det som gjør dette ekstra krevende er rammen det er satt i. De befinner seg begge i den knøttlille og fiktive øybygda Inisherin på den blendende vakre vestkysten av Irland, der alle kjenner alle, på vårparten i 1923.

Når den ene av to bestevenner (Colm Doherty, spilt av Brendan Gleeson) plutselig «slår opp», helt uten forvarsel, og uten at vennen (Pádraic Súilleabháin, spilt av en Colin Farrell i storform) skjønner noen verdens ting av hvorfor, involveres hele bygda, illustrert via den påfølgende og kollektivt sosiale uroen i den lokale puben.

Den lokale presten, pubeieren, søsteren til Pádraic (Siobhan, spilt av Kerry Condon) og flere andre forsøker å megle dem imellom, men det gjør det i grunnen bare verre og verre, og langt ut i det tragiskdestruktive og psykisk syke.

Filmen pendler fort mellom nære, koselige og lette scener, med den helt ellevilt vakre naturen som nydelig bakteppe, og til det dypt tragiske og kompromissløst og sinnssykt knallharde. Det er sågar vanskelig å vite når det er passende å le, noe jeg selv liker å tro at jeg har kontroll på i en kinosal. Her er det regelrett vrient.

Colm er den harde som gjør det slutt, en musikalsk og kunstnerisk begavet, klok og belest mann, mens den litt mer enfoldige og godmodige Pádraic sliter som besatt både med å skjønne bruddet og å lappe vennskapet sammen igjen. Parallelt med den lokale konflikten hører de kanondrønnene fra fastlandet, der borgerkrigen i Irland raser.

Vi får ikke vite hvem de involverte sympatiserer med her, men parallellen er symbolsk tung. Meningsløs krig, der tidligere venner blir fiender, og der gode blir onde, og der menneskelig darkness og galskap ligger begravet i hver og én av oss. Det blir dessverre aldri uaktuelt. Ikke nå heller.

Colin Farrell er enorm i sin rolle, der han både er sårbar, morsom, tøff og redd. Samspillet med Gleeson er gnistrende, og Kerry Condon, som spiller den flotte og evige single dama på søken etter et mer meningsfullt liv, leverer også svært godt. Den spiksprø, gamle, skumle og lokale banshee Mrs. McCormick (Sheila Flitton), er også knall, og ville vært den skumleste karakteren i en ny sesong av Game of Thrones. Mye skumlere enn alle drager iallfall.

Etter filmen ble jeg sittende og snakke om den over noen tallerkener og glass med kona, og vi var begge litt forvirret over hva det var vi hadde sett. Dagen etter sitter den fortsatt godt under huden, mye mer enn de andre filmene vi så. Det er ofte et godt tegn. Hadde jeg løpt på kontoret og anmeldt den umiddelbart etterpå, ville den landet på en firer. Nå lar jeg de sitrende etterdønningene vippe den opp til femmer. Det er i hvert fall ikke en film du kommer til å angre på å ha sett.