THE SADIES «Colder Streams» (Yep Roc)

Plata kom ut midt i ferien, så det forklarer den uønskede forsinkelsen. Men når noe er så bra, på et så svimlende høyt nivå, på nær sagt alle måter, er det selvsagt aldri for sent å skrive om det.

The Sadies har vært et av disse sjeldne bandene man har tenkt at ikke engang ville vært i stand til å lage ei dårlig plate, om de så gikk hardt inn for det. Siden midten av nittitallet har dette canadiske bandet eksistert nærmest på siden av alt annet. Alle slags merkelapper har blitt forsøkt klistret på dem, men de har alltid foraktet dette selv, som seg hør og bør med søkende, grensesprengende og genresprengende band.

De har ikke bare gitt ut studioskiver under eget navn, med oppsiktsvekkende og jevnt høyt nivå, de har attpåtil vist seg å være et av verdens beste backingband, der de har løftet andre artister opp og frem. Neko Case (herregud, som jeg misunner dem som fortsatt ikke har hørt dem backe henne på den eksistensielle og livsbejaende fingeren-til-verden-låten «Hold on, Hold on»), Andre Williams, John Doe, Kurt Vile, Gord Downie og mange flere har fått sine fremførelser hevet mange hakk med nettopp dem i ryggen.

Da de selv ga ut ei dobbel liveskive, var det en endeløs kø av kule gjesteartister som ville betale tilbake til dem, alt fra Garth Hudson og Gary Louris til Kelly Hogan, nevnte Neko Case og Jon Spencer. Og en haug andre. Jeg har alltid tenkt på dem som det perfekte backingband. Bjøro Håland med The Sadies? Elvis Presley med The Sadies? Claudia Scott med The Sadies? Dagny med The Sadies? Ja takk til alt. Det hadde garantert blitt ubestridte klassikere, alle sammen.

THE SADIES «Colder Streams» (Yep Roc)

De høres nemlig bestandig veldig ut som seg selv. De snertne gitarene. Det kompakte kompet. Det varme og perfekte soundet, helt revet ut av tid og trender.

Med denne skiva var bakteppet veldig spesielt, for det hadde et sørgmodig og melankolsk drag over seg, før man i det hele tatt hadde hørt en tone av den. Dallas Good, en av bandets mest sentrale skikkelser, døde helt uventet i februar, rett etter skiva var ferdig innspilt. Han hadde sågar skrevet et nesten episk presseskriv for den, smekkfull av struttende engasjement og tro på dette fremtidige mesterverket.

Å lese det nå, et halvt år senere, er både rørende og fryktelig, fryktelig sårt. Og morsomt. Røsten fra graven skriver langt og godt. Blant skriver han hvordan The Sadies aldri har hengt musikken sin på noen knagg, eller brukt merkelapper på den.

«[...] The Sadies passer egentlig ikke helt inn i noen genre, ikke engang i noen sub-genre. Vi er egentlig ikke verken «pre» eller «post» noe, og vi har ikke de rette hårfrisyrene eller hattene som tilhører en bestemt scene, og vi kan ikke kalle oss verken moderne eller retro heller. Vi hevder overhodet ikke at vi har funnet opp hjulet på nytt. Vi bare er. Og vi har vært det veldig lenge. Alt som betyr noe er jo selve musikken, er det ikke?», skriver han blant annet (min oversettelse).

Jeg har holdt «New Seasons», mesterverket fra 2007, som deres aller beste, men med «Colder Streams» på gjennomlytting nummer 40-50, ja, faktisk, begynner jeg saktens å lure på om de rett og slett har overgått seg selv. Albumet er nemlig helt uten noen akilles. Det er ikke ett svakt punkt her. Det er pur nytelse fra start til slutt. Låtene er på et så skyhøyt nivå, og har så mange lag i seg, at de viser seg snarere heller å vokse seg sterkere enn å svikte, tynget av ihjelspilling.

«Stop and Listen», åpningssporet, var første singel ut, og den er et naturlig valg til å åpne ballet. Derfra og ut er det elleve låter som smøres ut over 32:23 minutt, og der det aldri er tilløp til dødpunkt eller hvileskjær. Alt høres umiskjennelig The Sadies ut, og der vi serveres både spenstig rock’n’roll, twangy surf, country, folk og hva man nå enn ønsker å kalle det.

Herregud, dette er så besynderlig uangripelig og latterlig bra. Harmoniene, de bløte og perfekt avstemte harmoniene, backet av et band så fjellstøtt og samtidig lekent, at det er en fryd. Assosiasjonene er mange, men det er ingen grunn til å forvirre med masse namedropping. På sitt mest melodiøse høres de likevel ut som et potent og enda røffere The Jayhawks i sistnevntes velmaktsdager (1992-1995) (hør særlig låten «So Far for So Few» som bevis for påstanden).

I tillegg har de leid inn smakfulle bidrag fra venner og kolleger, som ekstra krydder i det perfekte, musikalske brygget. Hør bare fuzzgitarene fra Jon Spencer (Blues Explosion) i et av platas beste spor, den kvasse og hektende «No One’s Listening». Det er til å besvime av, så kult låter det.

«It hurts me to think about what could have been and everything that won’t ever be/ He died all alone, but he was never alone», synger brødrene Dallas og Travis Good sårt, tostemt og trolsk vakkert, og nesten skummelt profetisk, gitt bakteppet her. Det blir nesten for mye av det bra. Men bare nesten.

Det kuleste er at skivene deres aldri høres polerte ut, samtidig som ingenting later til å være overlatt til tilfeldighetene, akkurat slik de var live (fikk dessverre bare sett dem to ganger). Her er dette bedre enn noensinne. Når du lukker øynene og skrur opp volumet, høres det ut som de står og spiller i stua di. De skarpe kantene er beholdt, samtidig som produksjonen er feit og massiv. Det låter rett og slett perfekt. En genreløs hatt av for produsent Richard Reed Parry (fra Canada-vennene i Arcade Fire).

Den sørgmodige og morriconeske avslutningsintrumentalen er så storslått og hektende, at man kjenner hårene reiser seg på ryggen. Det er som om Dallas Good sveiper over gitaren en siste gang, fra six feet under. Det er så majestetisk, så autoritært, så vakkert og samtidig så himla tøft. Sukk.

At vi aldri skal få noe mer fra denne besetningen av bandet er bare veldig, veldig trist. Heldigvis har vi skivene, i en katalog som med «Colder Streams» bare sementerer bandet som et av de aller beste som har satt sine bein på jorden, iallfall de siste 30 årene.

«Colder Streams is, by far, the best record that has ever been made by anyone. Ever», skriver Dallas Good ertende fra grava. Han har faen meg et poeng. Takk for det som i hvert fall er årets beste plate for undertegnede. Takk for alt. Rest in power, big man.