BOMBINO – Driv, lørdag 05.11.2022
Fra første øyekast blir det åpenbart: Det er ingen showman vi har å gjøre med her.
At Omara «Bombino» Moctar ikke sier et ord til forsamlingen får vi tåle, da det etter hvert blir åpenbart at mannen ikke behersker det engelske språket. At han ikke hever blikket før det er gått fem-seks låter, og ærlig talt heller ikke er noen stor vokalist er tanker som svinner hen utover i konserten.
Artisten fra Niger bruker gitaren for å snakke, og etter å ha fått varmen i mer enn fingrene begynner opptredenen å løse seg litt opp. Bombino og medspillerne på rytmegitar, bass og trommer finner seg et groove, og låser både seg sjøl og oss tilhørere fast i det.
World Music-paraplyen er sjangermessig like bred som selve kartet, men Bombinos musikk er representativ for området han kommer fra: Sahara. Samtidig har han skapt sin helt egen art av ørkenblues.
Den beste bluesmusikken stopper telleverket i hjernen. Hodet kobler ut alt annet, sluker tonene, og lar rytmen ta kontroll over kroppen. Denne transelignende tilstanden trer vi inn i flere ganger i løpet av konserten.
Siden bluesen er repetitiv av natur, er det et must at det skjer noe underveis i akkordkverninga. Bombinos og bandet kverner i overkant lenge på samme beaten denne kvelden. Men idet monotonien er i ferd med å bli kjedsommelig tar låtene et steg til venstre når mitt blues-muskelminne sier høyre, og motsatt.
Bombino bryter med den moderne, vestlige oppfatningen av sjangeren. Og jeg elsker nettopp dette.
Etter at også hvite musikere begynte å spille blues på 60-tallet, har sjangeren i den vestlige verden blitt synonymt med «gitarsoloblues». Det har endt opp i noe som likner vel så mye på idrett som musikk, der fokuset har sklidd ned i flinkis-avgrunnen. Solorunking og konkurranse om hvem som har de teiteste orgasmegrimasene – over et forutsigbart, sidrumpa komp – har blitt normen.
For Bombino er det riffet som er konge. Han bruker strengene til å fargelegge, ikke briljere. Selv om gitaristen har en helt unik og fantastisk teknikk, bruker han denne til å styrke melodiene – ikke massere sitt eget gitargud-ego.
Myten som sier at blues er en erkekonservativ gubbesjanger får seg en knekk denne kvelden. Bombinos låter har så mange forskjellige kvaliteter, at det blir umulig å kjede seg. At det er så mange unge sjeler som danser ræva av seg på første, andre og tredje rad synes jeg er ekstra gledelig.
Det er pur dansemusikk vi kjenner på kroppen denne kvelden. Rytmene vekker instinktene, men melodiene formidler i tillegg mange av våre sterkeste følelser og sinnstilstander – fra sentimentalitet til eufori. I alle fall i andre del av konserten, da tempoet og lynnet i låtene varierer mer.
Når trommisen og bassisten får sjansen til å briljere litt under lyskasterne, på tampen av konserten, koker det skikkelig godt på Driv.
Tidligere i uka fikk Knut Reiersrud leke sammen med Bombino, under konserten på Tromsø World. Ingen lokale gitarhelter var å spore på scenen, men jeg håper noen av dem hadde øyne og ører på stilk ute i salen.
Det er en lang vei fra Sahara til Tromsø, men Bombinos musikk har akkurat like mye kraft fem-seks tusen kilometer nord for opprinnelsesstedet. Forskjellen er at slik musikk ikke vokser på disse breddegrader, og frukt du setter tennene i for første gang smaker definitivt ekstra søtt. Men musikken funker faktisk vel så bra i album- som konsertformatet, er tanken jeg sitter igjen med denne lørdagskvelden.