TROND ANDREASSEN & VALENTOURETTES Telegrafbukta, lørdag
«Fy faen, for en gjeng», tenker jeg – og humrer god under barten idet bandet løper, hopper og ramler inn på scenen i Paradisbukta.
Tre kvarter senere er dette den fineste gjengen jeg kan tenke meg. Jeg har lyst til å skåle med, og klemme på, alle sammen.
Etter å ha ledet band som Ricochets og Navigators ble jeg overrasket da Trond Andreassen og Valentourettes for et par år siden begynte å fingre litt med hverandre. De var kanskje ikke motsetninger fra hver sin ende av rocken, men annerledes nok til at «ValenTrondettes»-komboen ble direkte eksplosiv på fjorårets glimrende album «Alt på en gang».
At det er en luksus å ha så sterke låter på repertoaret visste vi jo på forhånd, og en etter en kommer godbitene rullende fra scenen. Men hvordan man spiller er jo den viktigste greia med konsertopplevelsen.
Denne lørdagskvelden får vi – i tillegg til å lytte – både se og føle på kroppen at dette er blant norsk rocks aller fineste partnerskap.
Runar «Kula» Johannessen – trommisen med den villeste stilen – og bassist Petter Pogo sørger som alltid for et særegnt komp. Norges gitargud og erke-rocker nummer én, Petter Baarli, spiller så det spruter. Og med seg på laget de attpåtil fått den glisende gitarmaestro, Eivind Staxrud.
Resultatet er jo litt som å ha både Gud og Jesus med hver sin gitar på scenen. Noen av konsertens mest minneverdige, og morsomste, øyeblikk skjer da også når Baarli plustelig stopper midt i en solo, peker på Staxrud – og gir svært tydelig beskjed: Hei! Nå skal du spille resten av soloen!
All-star-bandet er lekne og spontane. Dette ender med en god del skjønnhetsfeil, men gjengen lykkes med å ta det meste på hælen.
Trond Andreassen tripper og småhopper rundt på scenen. Crooner-Trond er igjen hjemme. Det er Rocke-Trond som har kneppet opp skjorta, og koser seg skikkelig i Paradisbukta denne kvelden.
Andreassen har auraen til han onkelen som har et arsenal av skrøner på lager, og som alltid sniker unna litt drikkevarer så kidsa på festen også skal få seg en «knert». Stemmen? Den mister østfoldingen tydeligvis, og heldigvis, aldri.
Trond Andreassen og Valentourettes spiller seg nesten igjennom hele albumet sitt. For min del blir den seige og feite «Når trusselen blir for stor», etterfulgt av den farlig dansbare sørstatsrockeren «Alt jeg trenger», dagens deiligste dobbel.
Da gjengen – som et hvert sant rock'n'roll-band – ikke har passet på klokka, blir settet kuttet med én låt. Disse «gutta som har opplevd alt» vet også verdien av en saftig overraskelse. En utblåsning av Jokkes «Nederlag» blir en riktig så fin slutt på partyet.
