– Hallo! Jeg er klar, svarer Mimmi Tamba, overraskende våken i stemmen, når iTromsø ringer tidlig torsdag morgen.

Hun sitter i den ganske så rotete, men solfylte, leiligheta si på Rodeløkka i Oslo.

– Uff, jeg må rydde snart. Jeg klarer det, men det bruker å ta litt tid før jeg gidder, sier Mimmi.

Det er kanskje ikke så rart at det er rot hjemme hos Mimmi. Hun er i full sving med prøver på musikalen «Into the Woods» på Det Norske Teatret, det andre albumet av trilogien er nettopp ferdigstilt, fredag slipper hun ny låt, hun har begynt å skrive på det tredje albumet, og på teatret arbeider hun i tillegg med manuset til en forestilling basert på det spellemannsnominerte kunstpopalbumet hennes «Semper Eadem».

– Hvordan er det å slippe album nummer to når det gikk så voldsomt bra med det første?

– Å bli nominert til Spellemann var veldig uventa. Klart det var sjukt gøy og stas, men fokuset har aldri vært å vinne priser. Så det er ikke sånn ekstra skummelt å gi ut plate nummer to fordi det gikk bra med forrige, jeg syns egentlig bare det er spennende. Noen kommer til å mislike albumet, og noen kommer kanskje til å elske det. Sånn er det med alt, sier tromsøartisten.

MUSIKK OG TEATER: Mimmi er datter av skuespiller Guri Johnson og musiker Benoit Tamba. Mimmi ble begge deler: – Mamma sa alltid at jeg ikke måtte bli skuespiller, at det var et vanskelig emosjonelt arbeid og sånt. Jeg hørte på henne, men så ble jeg det likevel, sier Mimmi. Foto: privat

Litt komplisert

Det var rett etter at førstealbumet var gitt ut, og korona kom og ga Mimmi mye sofatid til å tenke, at ideen om en trilogi falt hardt nedi hodet hennes. Mimmi forsøker å forklare konseptet bak trilogien: Platons hulelignelse, indre demoner, reiser vi går gjennom for å møte oss selv i døra, fasader, transformasjon, drømmer, bokser.

– Det er litt komplisert, I know. Det første albumet, som handler om Elisabeth I, var historier om å være midt i dritten, dette albumet er mer observerende, og handler om hva som skjer etter at man har møtt seg selv i døra. Album tre vil jeg ikke røpe.

– Jøss. De fleste artister skriver jo om kjærlighet og, ja, kjærlighet. Hva er det som inspirerer deg?

– Foreløpig er det lite kjærlighetslåter, ja. Men jeg har møtt på en del merkelige relasjoner i mitt liv, så det er mulig det ramler et rent kjærlighetsalbum ut av meg en dag.

– Musikken min er jo helt klart linket til det teatralske, så jeg jobber mer konseptuelt når jeg skriver låtene. «Titanic» er inspirert av drømmene mine. Jeg drømte veldig mye under pandemien.

En rosa ørken og drømmer som blir virkelig

– Hvis jeg skulle skrevet et album basert på mine drømmer, hadde det hett «Hamsters in a toaster» eller noe. Hvilke intellektuelle drømmer er det du har?

– Ja, nå skal du faktisk få høre, sier Mimmi og trekker pusten:

– Når jeg drømmer møter jeg opp på et bestemt sted, et sted som ser ut som en rosa ørken, og så går jeg inn i en bygning. En gang traff jeg en annen drømmer i drømmen min, og jeg merket at vi begge var våkne i drømmen, vi begynte å utforske universet sammen, og det ble starten på albumet «Titanic».

Drømmer på ordentlig har hun også. Men mange av dem er allerede oppfylt. Blant annet å være arbeide som skuespiller på Det Norske Teatret, turnere, gi ut egen musikk, og at Det Norske Teatret nå skal sette opp en teaterforestilling basert på albumet hennes «Semper Eadem».

– Det er faktisk helt sprøtt. Snakk om drøm som blir virkelighet. Men en drøm jeg håper kan bli virkelighet snart er å dra på en ordentlig turné med musikken min, å spille for folk. Jeg står på en scene hver kveld, men det er annerledes med egen musikk.

– Jeg så folk ta dop og ha sex

Hun har snart vært artist og skuespiller i 10 år. Før var hun strengere med seg selv, men hun skjønte fort at jobben var så sårbar at man må være snill, forsøke å bli sin egen bestevenn.

– Har du en guilty pleasure du helst ikke vil at noen skal vite?

– Jeg gjør mye rart. Det tror jeg vi alle gjør når vi er hjemme. Under pandemien så jeg på naboene med kikkert, og nå vet jeg det med sikkerhet. Jeg så folk ta dop og folk ha sex, og 17. mai var det en kombo av alt.

– Men du la fra deg kikkerten da?

– Nei, dessverre. Det var jo pandemi! What to do, sier Mimmi, ler, og fortsetter:

– Og så ser jeg på «Love is blind» og andre datingprogram hvor folk ikke ser hverandre, men må bli forelska i hverandre bare gjennom hva de sier. Da sitter jeg også med øynene igjen og er med på reisa deres, liksom.

– Det er jo det trilogien også handler om: en reise.