Mark Lanegan hadde en voldsom produksjon, særlig etter at Screaming Trees ble oppløst i en pøl av rus, krangel og darkness på alle nivå. Han spilte inn hele 12 soloskiver (litt etter hvordan man regner), deltok kontinuerlig i flere prosjekt og bidro attpåtil som gjesteartist på et vanvittig antall skiver for andre.

Dette er utelukkende fulle album, der Lanegan er å anse som medlem av bandet som pryder coveret, eller at det er skiver som er gitt ut under hans eget navn.

(Sjekk ut spillelista hans her - over fem timer med det beste han har laget i alle slags konstellasjoner. Perfekt soundtrack til teksten. Tidal-versjon nederst i saken)

Hva som skiller nummer 9 og nummer 12 i en slik rangering vil alltid være dynamisk, og det er mulig jeg ville prioritert annerledes om jeg hadde laget lista for 5 år siden, eller om fem år.

Å luke ut kun 12 plater var derfor en krevende øvelse, simpelthen fordi konkurransen er hard, tatt i betraktning katalogens skyhøye kvalitet og kvantitet.

Her er iallfall mine topp 12 Mark Lanegan-skiver anno 4. mars 2022:

12. MARK LANEGAN «The Winding Sheet» (1990)

Da debuten kom, var den mer et kuriøst sideprosjekt fra det hardtslående bandet Screaming Trees, et akustisk album, der Lanegan, flasket opp på country- og bluesskiver i sin ungdom, tok et steg til siden og spilte inn neddempede og melodiøse låter.

Han sleit med å få de andre medlemmene i Sceaming Trees med på å godkjenne hans egne og mer personlige tekster i bandet, så skiva var nok mer ment som et utløp for disse sidene av seg som musiker (detaljert beskrevet i boka «I Am the Wolf: Lyric and Writings»), enn den var en idé om ei karriere som soloartist.

Både Cobain og Novoselic fra Nirvana er med på flere låter, og trad/blues- og Leadbelly-kanoniserte «Where Did You Sleep Last Night» (der Cobain korer) skulle bli innspilt på Nirvanas «MTV Unplugged in New York» fire år senere. Dave Grohl, eneste Nirvana-medlem som ikke er med her, sa nylig i et intervju at dette er ei av de platene han har hørt mest på i hele sitt liv. Han bør høre enda mer på den.

11. MARK LANEGAN & ISOBEL CAMPBELL «Ballad of the Broken Seas» (2006)

Skiva er skrevet og spilt inn i Skottland av den tidligere Belle & Sebastian-vokalisten Isobel Campbell, og sendt over Atlanteren, der Mark Lanegan la på sin kontrastfulle stemme på låtene. Skiva slo ned som ei bombe i hodet mitt da den kom, og samarbeidet skulle også avstedkomme to skiver til, med flere turneer.

Konsertene var eminente, der mye av magien lå i den store kontrasten mellom de to. Skivene er overtydelige nikk til Lee Hazlewood/Nancy Sinatra og til tross for Campbells skotske utgangspunkt, høres alle veldig amerikanske ut, godt underbygget av smakfulle covervalg av alt fra Hank Williams til Townes Van Zandt. Alle tre er bra, men jeg holder en knapp på debuten.

Campbell skrev for øvrig noen helt bedårende, bunnærlige, usminkede og fantastiske minneord til Lanegan i The Guardian. Anbefales varmt. Husk lommetørkle.

10. MARK LANEGAN «Blues Funeral» (2012)

Den var på sett og vis et comebackalbum da den kom (iallfall comeback-soloalbum), åtte år etter den bejublede og dritbra skiva «Bubbelgum», som hadde gitt ham masse åtgaum og fortjent applaus.

Plata er vel hans mest varierte, da den pensler mellom alt fra synthpop man assosierer til Depeche Mode og New Order, til kontant rock’n’roll, krautrock og psykedeliske poplåter, samtidig som det hele bindes fint sammen. I boka si skriver han, og det synes jeg var veldig kult og gøy, at eminente Leather Nun fra Sverige var viktig for ham i perioden skiva ble laget.

Lista av celebre gjestemusikere er lang. Jeg tror dog skiva hadde profittert på å bli økset ned noe. De 12 låtene varer i 55 minutt, og et par tre av dem er dessverre veldig anonyme. 9 låter på 40 hadde løftet den. Men det er surpomperier. Og hele A-sida på skiva er så å si prikkfri.

9. THE GUTTER TWINS «The Gutter Twins» (2008)

Bandnavnet var en hyllest til Jagger/Richards’ alias The Glimmer Twins, og Greg Dulli (fra Afghan Whigs) og Lanegan var jo for lengst nære soulbrødre, som hadde begynt å samarbeide mer og mer, særlig i Dullis band The Twilight Singers. De hadde frontet hvert sitt band, som begge i sum var litt misforståtte under grungebølgen, og som falt litt mellom alle stoler.

I 2008 slapp de å forholde seg til dette litt masete stempelet, og skiva er fryktelig bra. Tekstene er bekmørke, og her sveipes tema som selvmord, drap, rennesteinselendighet og selvopplevd darkness inn i ei svart smørje av faenskap, og kommer ut på andre siden som helt ekstremt kraftfull og potent rock. Det utrolig synd det ikke ble flere skiver fra dem. Det hadde både de og vi fortjent.

8. MARK LANEGAN «Whiskey for the Holy Ghost» (1994)

I selvbiografien sin avdekkes det en helt ellevill historie rundt denne skiva, som for Lanegan var et Chinese Democracy-mareritt, og så traumatisk at skiva ved ren flaks ble berget av SubPops husprodusent Jack Endino, som så ut av vinduet fra platestudioet at hovedpersonen var på vei til ei elv rett ved for å kaste alle tapene i vannet.

Heldigvis løp han etter ham og fikk forhindret katastrofen, noe Lanegan selv, og blant andre undertegnede, er svært glad for i dag. Han hadde gått seg helt vill i forskjellige takes, og fant ikke de han var fornøyd med. Et stadig eskalerende dopmisbruk hjalp neppe på, samt at han samtidig skrev og ga ut et nytt album med Screaming Trees, som også skulle promoteres og turneres på.

Jeg spilte skiva vanvittig mye da den kom, og liker den fortsatt veldig godt, men her er jeg muligens i mindretall blant hans fans, jeg vet ikke. Alle låtene et signert Lanegan selv. Høydepunktet, den livstrøtte og hardt sørgmodige countrylåten «Pendulum», er blant hans aller fineste innspillinger.

7. SOULSAVERS «Broken» (2009)

Lanegan hadde gjort et par gjesteopptredener til den engelske DJ-duoens forrige skive, og de låtene er helt vanvittig bra, der det høres ut som et gospelinfluert Massive Attack med vokalisten til Screaming Trees. Dette var åpenbart de andre involverte så happy med, at det kjapt ble laget et helt album, som strengt tatt kunne vært gitt ut under Lanegans eget navn.

Her er det ikke mange dødpunkt. «Death Bells» er en groovy, tøff, fengende og nesten soulaktig låt, som duver av gårde til Lanegans gravkammermørke vokal. Så roer de det atskillig ned, og der blant annet Will Oldhams trollvakre «You Will Miss Me When I Burn» blir mesterlig tolket, for ikke å glemme den åtte minutters lange overhalingen av Gene Clark-klassikeren «Some Misunderstanding», som er videreforedlet til et gispende vakkert epos (og jeg elsker originalen).

«Pharoah’s Chariot» var den mest gåsehudfremkallende balladen som kom i 2009. Artig også, at Han Far sjøl holdes unna ett av platas spor, som er en cover av hans egen «Praying Ground» (løftet fra skiva «Scraps At Midnight» fra 1998), men her bidrar Rosa Agostino med en sexy og kvinnelig motvekt til Lanegans autoritære brumling på originalen.

På den amerikanske utgaven av skiva er det også en helt vilt bra versjon av Townes Van Zandt-låten «Highway Kind». Ubegripelig at den ikke kom med i alle versjoner.

6 & 5. SCREAMING TREES «Sweet Oblivion» (1992) & «Dust» (1996)

Jeg setter disse sammen, fordi de kom etter hverandre, og for at på sett og vis hører sammen. Jeg hadde lagt merke til bandet allerede på åttitallet, for at de var på SST-etiketten, der mye annet undergrunnsgull befant seg. Band som Hüsker Dü, Dinosaur Jr., Minutemen, Black Flag, Meat Puppets og Sonic Youth befant seg allerede der, og det lå alltid en sammenbrettet katalog inni alle skivene fra Greg Ginns selskap.

Screaming Trees ble jeg likevel ikke fan av før de kom på stort selskap, den Chris Cornell-produserte skiva «Uncle Anesthesia» (1991), som jeg kjøpte og rådigget. Den har derimot tapt seg med årene, og de gamle SST-skivene er også svært sprikende i kvalitet. Man trenger i grunn ikke mer enn den doble samleskiva «Anthology: SST Years 1985–1989» fra den perioden.

Da «Sweet Oblivion» kom året etter, satt derimot alt. Produksjonen var mye mer massiv, låtene var bedre og Lanegans vokal kom for første gang skikkelig til sin rett. «Nearly Lost You» ble det nærmeste han noen gang kom en skikkelig hit med bandet, men den er ikke engang på pallplass av de beste låtene på skiva. Åpningssporet (og, på et vis «tittelsporet») «Shadow of the Season» er overveldende og massivt, og det er lag på lag med gitarer.

I tillegg inneholder den semi-countrypowerballaden «Dollar Bill» (som også ble singel og en liten «hit»), som viste at det han hadde gjort på solodebuten også var noe som funket med fullt band. Også skrev han en låt som het «No One Knows» for første gang. Den neste skulle bli av et annet kaliber.

«Dust» synes jeg personlig er svært underkjent. Jeg elsker «Dust». Bandet høres enda «modnere» ut, og det tok også noen runder på tallerkenen før den satt skikkelig, og slike album har det med bare å vokse videre, noe denne også gjorde.

Plata er mer folk-basert og viser en Lanegan som er i ferd med videreutvikle seg bort fra hard rock og psykedelia. Låtene er mer komplekse og han synger bedre enn noen gang. Produksjonen til George Drakoulias (som var mer kjent som Rick Rubins høyre hånd og husprodusent for Def Jam, og hadde produsert Black Crowes og Jayhawks) kler musikken perfekt. For en suveren svanesang. Et perfekt adjøkyss fra et av de beste bandene, om ikke det beste, fra hele grunge-æraen.

Men skiva floppet, og de fikk fyken fra Epic. Oppfølgeren ble faktisk spilt inn, men da var medlemmene allerede bitre uvenner og Lanegan vasset i tunge rusproblem. «Last Words: The Final Recordings» kom til slutt ut, tolv år etter innspilling, men den er dessverre svært skuffende. Derfor er det «Dust» som er den rettmessige sisteskiva. Og den er dritbra.

4. MARK LANEGAN «Field Songs» (2001)

Dette var den tredje soloskiva han ga ut på den engelske labelen Beggars Banquet (den tredje på bare fire år), og er vel den enkeltplata av ham jeg synes burde vært mye høyere verdsatt av fans, men som iallfall Han Far sjøl mener at er ei av hennes aller beste. Mark og jeg, ass! Her er selv instrumentalene gispende bra.

Åpningssporet «One Way Street» er noe av det aller beste han har laget, en låt som også fulgte settlistene hans på konserter til det siste. Rart at ikke flere har covret den, i grunn, for den kan jo gjøres i alle slags musikalske innpakninger.

Flere av låtene er av en type han skulle lage flere av, der den mer monotone blueskverna bare durer og går, til Lanegans drønnende steinbruddvokal. De er skikkelig, skikkelig bra, men det er de mer konvensjonelle melodiene som skinner sterkest her. «Don’t Forget Me», en låt så sterk og hard at jeg har slitt emosjonelt med å høre den etter han døde, må være noe av det mest fullkomne han har foreviget.

Det er nesten gospel han bedriver her, manet frem av det mollstemte pianoet og Soundgardens Ben Shepherds lekre bass. Teksten er så ensom, så hard, så selvbebreidende og tung at den kunne vært ført i pennen av Townes Van Zandt. Regelrett genial kunst, dette.

Så er det jo også veldig rørende at et av hans største idol, The Gun Clubs Jeffrey Lee Pierce, hvis overraskende vennskap til blir beskrevet veldig emosjonelt og sterkt i biografien, har bidratt med en låt, «Kimiko's Dream House». Han hadde gitt den til halvferdig til Lanegan, med beskjed om å fullføre den. Sukk. Synd han ikke levde lenge nok til å få høre den.

3. MARK LANEGAN «I’ll take Care of You» (1999)

Jeffrey Lee Pierce skulle fått høre denne skiva også, før han forlot mother of earth, så altfor tidlig, for den åpner med en av The Gun Clubs mest lovpriste låter, mystiske «Carry Home». Og det er den nest nyeste låten på skiva (slår den eventyrlig vakre tolkningen av «Creeping Coastline Of Lights», fra sine labelmates i SST, The Leaving Trains’, debut med ett år), som for det meste er tolkninger av gamle country-, blues-, folk-, soul- og gospellåter.

Skiva gjorde et enormt inntrykk på meg da den kom, og jeg har aldri sluttet å høre på den. Tittelsporet, der han gyver løs på Bobby Blands klassiker fra 1959, er helt på høyde med originalen. Jeg synes sågar den er bedre, men der er nok soulpurister uenige med meg. Og det er helt greit. Det er ikke mitt problem.

Det er ikke noe som ligner et svakt spor her, og mellom blendende vakre versjoner av låter til Tim Hardin, Buck Owens og de ovennevnte, er det likevel gospellåten «On Jesus’ Program» som virkelig får frem gåsehuden her, med nupper større en tennisballer. Her viser Lanegan at han gå høyt opp også, og at han kunne vært en gospelsanger fra the deep south under depresjonen. Den fadinga på slutten av låten, derimot, blir jeg alltid jævlig forbanna for.

2. QUEENS OF THE STONE AGE «Songs For the Deaf» (2002)

De som mener at dette ikke kvalifiserer som et Mark Lanegan-album, må også mene at Screaming Trees ikke gjør det, for på dette tidspunktet var han fast medlem av bandet, og Queens Of The Stone Age har aldri vært bedre.

Det er tjue år siden skiva kom, og jeg mener man skal krangle godt for å si at det har kommet mange bedre rockskiver i dette tidsrommet, der et av kriteriene er at den har favnet så bredt og blitt genierklært av både fans og kritikere med bra smak. «Songs For the Deaf» var peak QOTSA, der den monotone, Stooges-inspirerte ørkenrocken fra førsteskiva var forlatt, og før de ble for jazzete og rare.

Besetningen var helt tullete bra, og noe av et superband. Dave Grohl gjorde det eneste han skal gjøre, nemlig å holde kjeft og spille trommer (Guuuuud, som han slår på denne skiva), og villbassen (i dobbelt forstand) Nick Oliveri var fortsatt med som både bassist, vokalist og låtskriver. Også Mark Lanegan, da. Kun på vokal, selvsagt. I tillegg til at han skrev låter (blant annet skrev han «No One Knows» – igjen! – sammen med Josh Homme).

På forgjengeren, «Rated R» (2000), var han ett av mange gjestemedlem. Nå var han tatt opp og inn i den indre krets i bandet.

Jeg husker jeg var på Rockefeller og så dem på denne turneen (de burde spilt på ei større scene), og det var dritbra, og komplett uangripelig, men den seansen i midten av gigen, der Mark Lanegan kom ut på scenen, tok begge hendene rundt mikrofonstativet, og slapp løs det indre drønnet sitt, ble alle vi alle andre i lokalet små tusseladder, resten av bandet inklusivt. Jeg hadde ikke trengt å se mer den kvelden.

Mark Lanegan brukte den purunge Josh Homme som innleid rytmegitarist i Screaming Trees, etter Hommes Kyuss var oppløst, noe Homme satte svært pris på. Dette var takken tilbake, i en periode der en blakk Lanegan prøvde å lappe livet sitt sammen, etter rehab og behandling. Vakkert.

1. MARK LANEGAN «Bubblegum» (2004)

Skiva har nok den aller villeste gjestelista på hele 00-tallet, da den teller alt fra flere medlemmer av Guns N’ Roses, Eagles of Death Metal, Queens Of The Stone Age, Mondo Generator, Earthlings?, UNKLE, Masters of Reality osv., tillegg til Greg Dulli (selvsagt) og PJ Harvey (som synger andrestemme på to låter).

Det er jo selvsagt imponerende i seg selv, men mye vesentligere, og betydelig mer imponerende, er det musikalske innholdet på skiva, som er helt enorm. I likhet med etterfølgeren «Blues Funeral», er den veldig variert, men føles likevel strammere redigert. Selv så mye som 15 låter på 50 minutter føles rett.

Her har han skåret bort alt daukjøttet, og tilbake står vi med ei skive der minst fem av låtene kunne vårt utgitt som singler (det ble to, «Hit the City», med PJ Harvey, og «Driving Death Valley Blues». Av alle slags helt meningsløse buckelist-gjerninger jeg har gjort, var det å kjøre dritfort gjennom Death Valley med sistnevnte låt drithøyt på stereoen en av de, om ikke stolteste og smarteste, så i hvert fall morsomste jeg har gjort).

Husker at jeg digget skiva hemningsløst da den kom, men jeg tror ikke jeg skjønte der og da for et slitesterkt, bunnsolid og magnifisent (et ord som burde vært i norsk ordbok) mesterverk den var før mange år etterpå.

For det er dét den er, denne plata. Et fuckings mesterverk, som jeg nettopp re-oppdaget, da Mark døde, og jeg for tusende gang begynte å pløye gjennom katalogen hans. Og da slo alvoret innover meg igjen, at vi aldri skal få mer musikk fra ham, slik man har blitt forvent med de siste 35 årene.

* * * * * * * *

Tusen takk for all musikken, Mark. I de siste noen og tredve årene var du en av de jeg satte mest pris å ha med meg i rommet, i med- og motgang. For ei klippe du var. Takk igjen.

If tears were liquor

I'd have drunk myself sick