Det er likevel ingen grunn til ikke å ta musikken hans separat på alvor. Sartain har vært en av de mest interessante og, unnskyld uttrykket, spennende artistene der ute de siste 20 årene. Skivene hans er både varierte og slitesterke, og med et oppsiktsvekkende høyt nivå på låtene.

Da han døde tidligere i år, bare 39 år gammel, ble det etter hvert kjent for allmuen at han hadde rukket å spille inn nytt materiale, og sågar ei hel plate. Det var til og med laget video til to av låtene. Gjennomgangen av skiva, attpåtil med den tittelen, er derfor ikke helt uten et sentimentalt slør som muligens påvirker; det såre i at dette er det siste, at nå blir det ikke mer.

Men både han og skiva fortjener å bli tatt på alvor, adskilt fra det tragiske endeliktet på en altfor, altfor ung mann som rakk å berike verden med 15 skiver (litt etter hvordan man regner) og en drøss singler på sine siste 20 år.

Åpningssporet er helt knall, klassisk Sartain, der låten nærmest galopperer av gårde, jaget av Sartains gitar og en elegant perk. Det er i skrivende stund sparsommelig med info å hente å hente fra studio, hvilke andre musikere han eventuelt har med seg, eller om han spiller alt selv (han har gjort det tidligere), men bruken av trommemaskin og soundet gir et generelt inntrykk av at dette er ei innspilling som ikke har vært altfor kostbar.

Og det er helt greit. Sartains styrke har alltid vært låtene, vokalen og gitaren hans (unntaket er den helt ellevilt underkjente skiva «Century Plaza» (2016), som han angivelig spilte inn med en iPad), og her får vi masse av hele treenigheten. Plateselskapet har dessuten presisert at skiva blir gitt ut akkurat slik Dan selv spilte den inn, og at ingen pålessing eller triksing i studio skulle besudle hans siste produkt.

Så utrolig kult at de gjorde det sånn. Det er i hans ånd, mannen som aldri klarte å leve 100 prosent av musikken, og som måtte spe på som pizzaselger, barberer og frisør for å overleve, og som aldri oppnådde større stjernestatus enn den han fikk som support for The White Stripes og The Hives.

I likhet med flere av hans tidlige skiver, spenner også denne bredt, der han spiller alt fra sløy rockabilly-inspirert femtitallsrock til tidløse ballader med spagetti-western-vibber. Han ble en gang spurt i et intervju om hva han syntes om å bli sammenlignet med Johnny Cash, hvorpå han repliserte at, jo da, det var selvsagt stas, men at han selv mer så på seg selv som en Chris Isaak med startkabler i baken.

Det er, på en både kul og morsom måte, veldig beskrivende. Han har dessuten alltid hatt halve hjertet hardt bankende for The Ramones, og deres perfekte blanding av pop og punk.

Han Roy Orbison-inspirerte hyllest til sin egen by, Birmingham (i Alabama) er bedårende, og den håper jeg noen lokalradioer der i gården har vett til å playliste. Man sitter i det hele tatt gjennom hele skiva og vrir seg for at et så stort talent bare er borte nå. Så uendelig trist det er.

Sistelåten er således av det mentalt krevende slaget. Låten i seg selv er en munter, catchy og veldig søt sang skrevet til den lille datteren hans. Den er nesten litt julete av seg, med bjeller i introen og greier. Når teksten kommer, og han synger inderlig at det er ingenting å være redd for, bare slapp av, pappa kommer straks hjem, og da er du trygg, kjenner jeg at det knekker hver gang.

Alle inntektene fra denne skiva går uavkortet til datteren hans. Kjøp den fysisk, eller gå inn på hans Bandcamp-profil og kjøp den digitalt, der du selv kan bestemme hvor mye du vil donere. Hans ettermæle, og hans datter, fortjener hver dollar.