Feedback gir deg derfor svaret artistene og plateselskapene selv burde skjønt, om de skjønte sitt eget beste. Som de ikke gjør.

Hvorfor er det blitt sånn? Er bandmedlemmene for opptatt av eget instrument, har nesene for langt ned i egne ideer, og overser dermed kritiske faktorer som helhet og magi? Lytter de til dresskledde folk fra plateselskapene uten egen platesamling og med dollartegn i ørene? Eller har de rett og slett ikke nok distanse til eget stoff?

Uansett; historien er full av katastrofale undervurderinger av fantastiske låter fra artistene selv. Det beste beviset på slik undervurdering er utelatelse fra artistenes «best of»-samlinger. Her er 14 særdeles grove eksempler fra Feedback-redaksjonen, i dette tilfellet utvidet med ekstra drahjelp fra Espen Rønning.

Espen Rønning er fra Stokmarknes og bor i Hammerfest, og tilbragte studietiden i Tromsø, der han blant annet var dj på Blårock. Han har siden vært notorisk platesamler og konsertgjenger, og gjør fortsatt sporadiske opptredener som rock-dj.

Sett på spillelista mens du leser teksten (Tidal-versjon nederst i saken)

Egon Holstads sju utvalgte

1. deLillos «Utkaster»

Jeg ble minnet på om denne da en jeg følger på Twitter etterlyste hva folk mente er de mest underkjente låtene av deLillos. For meg er det innertieren «Utkaster» 10 av 10 ganger. Og det er ikke min skyld at den er underkjent, for å si det sånn.

Da deLillos ga ut det doble mesterverket «Hjernen er alene» (1989), var det på tampen av den første album på vinyl-æraen, og godt på vei inn i den nye – og mye kjipere – CD-alderen.

Det var mye som var kjipt med CD-mediet, som at omslagene ble mindre betydelige, at skivene ble dyrere (før vinylens comeback, der uprisene konkurrerer med kokain og safran i kroner per gram) og alt det der, men det som virkelig var CD-ens største problem var at det plutselig ble plass til så himla mye musikk, nesten 80 minutter på én disk. Dette førte videre til at artister tok dette som et fripass til å lage så lange skiver de bare ville, som de selvsagt ikke burde fått lov til.

Noe som var betydelig verre var at enkelte selskap begynte å kappe ned enkelte dobbeltalbum for å skvise dem inn i det nye formatet. Helt ekstremt utilgivelig, selvsagt, og i tilfellet «Hjernen er alene» tok de like godt en av de beste låtene, som om den aldri hadde vært der. Og da snakker vi både tekst- (den er så bitter og herlig aggro) og melodimessig. At riffet høres som snytt ut av AC/DCs «Problem Child» gjør heller ikke noe. Også velger man å ta ut hele låten! Snøft!

Altså, det er som å croppe Picassos «Guernica» med båndsag for å få det inn i en telefonkiosk. Og det sier også alt om hvor stemoderlig behandling denne låten har måttet finne seg i. At den til slutt ble med i deluxe-utgaven mange år senere, og da i en dobbelt-CD, hjelper ikke. Ei heller at den ble inkludert på livealbumet «Mere» (1994). Det utilgivelige hadde allerede skjedd.

2. THE ROLLING STONES «Winter»

«Goats Head Soup» (1973) er ei skive som fortsatt får sikringene til å i diskusjoner mellom fans. Et drøyt år etter den opplest og vedtatt-genierklærte «Exile on Main St.» skulle den umulige oppfølgeren lages, og slike klassikeroppfølgere har en lei tendens til å bli dømt til et liv i skyggenes dal.

Fordelen her, om man kan kalle den det, er at «Exile» heller ikke er noen hitmaskin av ei skive, men heller et sammenhengende mesterverk som alltid profitterer på å bli spilt i ett strekk. «Goats Head Soup», derimot, er en liten kjappis på kun 45 minutt, og den inneholder dessuten en av Stones’ mest spilte, og nachspiel-ødelagte, låter i den strålende balladen «Angie».

Likevel hadde en låt som «Winter» fortjent høyere status hos de enorme hordene der ute som tilber denne evighetsmaskinen av et band, godt poengtert nylig i en Facebook-tekst av musikkjournalist og forfatter Yan Friis.

«Winter» er kreditert glimmertvillingene, men den er skrevet av Mick & Mick (Jagger og Taylor), Richards er ikke en gang med på låten, og det var etter sigende den første låten de hadde klar da bandet dro til Jamaica for å spille inn skiva. Kanskje er det en rasende og sjalu Keif som har krevd at låten skal holdes utenfor samleskivene deres, jeg aner ikke, men at den ikke fant veien til f.eks. «40 Licks», som inneholder masse livstrøtt ræl fra 80- og 90-tallet, er knapt til å forstå. Sett den på, spill høyt, bli enig.

3. RAGA ROCKERS «Alle pikers drøm»

«Maskiner i Nirvana» (1985), andreskiva til Raga er tidenes beste rock’n’roll-album gitt ut på norsk jord. Den er rett og slett perfekt. Michael Krohn synger om rus, urban frustrasjon, ensomhet, nihilisme, intern Oslo-geografi, sannhet på boks, runking i vasken og et liberalt Europa som er på vei rett ned i dass.

Jeg var ikke i stand til å skjønne halvparten av det back then, men likevel følte jeg at Michael sang til meg, at dette var mitt band og mi plate. Slik alle de andre som digger skiva også føler det.

Flere av låtene er da også foretrukne konsertfavoritter, og de er også å finne på samleskiver og hele fire livealbum. Men ikke «Alle pikers drøm», og det er i grunn veldig synd. Og litt ubegripelig. Unntaket er «Ragas beste + Live at Roskilde» (der den finnes både i live- og studiotapning).

Det er en av få Raga-låter som ikke er skrevet av Michael selv, for denne bekmørke semiballaden er ført i pennen av Bruno Hovden, som døde mellom innspillingen og utgivelsen av skiva. Kanskje dette er grunnen, at den fortsatt drar med seg for mye emosjoner.

Den hadde uansett fortjent å tilgodesees med mer oppmerksomhet, selv det vanvittige skattkammeret av ei skive den kommer fra.

4. ELVIS COSTELLO «I’m Not Angry»

Det den engelske Elvis holdt på med i de ti første årene av karrieren sin er noe av det mest spinnvilt briljante som er begått av en artist. De 11 skivene han slapp fra debuten i 1977 til 1986 er alle – med ett unntak – klassikerkandidater, de fleste av dem med det formidable The Attractions som backingband.

Han formelig spydde ut skiver og singler; der smektende ballader, kontante rocklåter og alt fra country, soul og new wave ble smeltet sammen til en uimotståelig materie.

Jeg blir aldri enig med meg selv hva som er den beste skiva av alle disse, og veksler stadig mellom debuten «My Aim Is True» (1977), oppfølgeren «This Year's Model» (1978) eller «King of America» (1986 – denne er jeg nok alene blant Elvis-fans i å holde som pallplass-kandidat, men jeg har rett). Det jeg i hvert fall er helt sikker på er at låten «I’m Not Angry» fra debuten er blant hans aller beste låter. Og det er her trøbbelet begynner.

«I’m Not Angry» er nemlig ikke inkludert på ei eneste av hans mest kjente samleskiver, og de er gitt ut i både enkle, doble og triple versjoner, der et vell av låter ikke når denne knallerten til anklene. Den doble og 47-låters «Girls Girls Girls» eller den 42 låters omfangsrike «The Very Best of Elvis Costello» har ikke med låten. Selv ikke «The Best Of Elvis Costello – The First 10 Years» har evnet å inkludere genistreken.

Hvorvidt dette skyldes at teksten har slitt med en lyrisk og misogyn slagside, eller det bare er elendig smak og mangelfull teft hos selskap og artist til å plukke ut gull, vites ikke. Det er uansett helt bunnløst trist. Låten er så tøff, så stramt produsert, så velspilt, også er han Elvis så pissed at fy faen.

Tidenes mest ironiske låttittel, dette. Herregud, han er så forbanna! Og stakkars den eksdama han synger om. Hun står jaggu ikke høyt i kurs. Men det gjør låten, hos meg iallfall.

5. THE STRANGLERS «Princess of the Streets»

Ah, The Stranglers! De engelske bøllene var egentlig på siden av alt i sine velmaktsdager (som, i likhet med Elvis Costello, var fra 1977 til 1986). Mer punk enn punken og så dritgode til å spille at de feide unna all motstand med begge hendene på ryggen.

Debuten «Rattus Norvegicus» er helt der oppe blant de aller sterkeste debuter som er laget, ei skive som inneholder en rekke evergreens som fortsatt blir spilt, verdsatt og berettiget genierklært blant alle som liker den fabelaktige kunstformen rock’n’roll.

Halve skiva er å regne som klassikere her, men det oversette stebarnet her er den smått episke semiballaden «Princess of the Streets», skrevet av traktorbassist Jean-Jacques Burnel, som både åpner låten med en raft bassriff og også krever å synge hovedvokalen.

Frontfigur Hugh Cornwell er henvist til koring og leadgitarist, men gjør seg ikke akkurat bort. Hans soli er episke her. «All the Best», «Peaches – The Very Best of the Stranglers» osv. er flotte samlere, men ingen av dem inneholder denne. Skammelig og uforståelig.

6. KANYE WEST «Gorgeous»

Skiva, med den megetsigende tittelen «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010), låten er hentet fra, regnes av mange som hans beste, men akkurat den diskusjonen skal jeg la ligge akkurat her. Den kom ut i en tid som føles uhorvelig langt borte. Barack Obama var inne i sin første presidentperiode, og Kanye og Donald Trump hadde ikke blitt buddies. Ei heller hadde førstnevnte proklamert sitt kandidatur til presidentembete.

Med fare for å minne om han selvbestaltede kule lærervikaren, med bak frem caps, litt for trang skinnjakke og som svinser mellom pultene og sier «Yo!», fikk jeg denne låten så jævlig midt i trynet da jeg for noen år siden bestemte meg for å dykke ned i katalogen til det som objektivt er en av vår samtids største artister og musikere.

I gjennomhøringen av «My Beautiful …» kom jeg ikke lenger enn til låt nummer to, som bare gikk i loop, om og om igjen. Det gjentagende gitarriffet sleper låten etter seg, mens eksentrikeren, eventyreren, geniet, urokråka, maskuken, folkehelten og idioten Kanye Motherfucking West (for å låne ordene fra Jørgen Nordeng) messer ut ordene.

Det kule er at et annet geni, Gene Clark, spøker i bakgrunnen her. Riffet låten er tuftet på har nemlig sin opprinnelse i Gene Clark og Roger McGuinns «You Showed Me», ei The Byrds-perle gjort mest kjent i en cover av The Turtles i 1968.

Kanye har derimot samplet gitarene fra Enoch Light and The Glittering Guitars instrumentalversjon (fra 1978) av denne igjen. Men det startet med Gene Clark. Selvsagt startet det med Gene! ALT starter med Gene Clark!

Låten er bare avspilt 146 millioner ganger på Spotify, et pinlig lavt tall i Kanye-sammenheng, og den nevnes ikke i en eneste en av de mange kåringene der ute hvor hans beste låter krones. Og det er helt fullstendig idiotisk.

7. DAVID BOWIE «Andy Warhol»

Et mer opplest- og vedtatt-geni av en soloartist skal man lete lenge etter på denne siden av Bob Dylan. Bare å skrive navnet hans i en sammenheng som dette, føles automatisk som et minefelt, eller ei vill råk å seile inn i, fordi det alltid vil generere masse gnål fra andre som mener noe om ham. Og det er jo nettopp da man skal gjøre det.

Klassikeren «Hunky Dory» (1971) holdes høyt av mange av oss, og der åpningssporet «Changes», i lag med «Life on Mars» og «Queen Bitch» vel er de mest kanoniserte sporene. Og det er helt greit det, for all del, men man må jo for faen a.l.d.e.r.i. hoppe bukk over den forgylte låten «Andy Warhol». Låten begynner litt snodig (her er kanskje grunnen), der Bowie irettesetter produsent Ken Scott i hvordan Warhol skal uttales. Men når den akustiske gitaren sparker låten i gang etter 45 sekunder, er det blodig alvor.

«Andy Warhol» har alltid vært en av mine favoritter fra skiva, og en vrien sak man selvsagt måtte prøve seg på med egen gitar, da man holdt på med slikt. Den finnes heller ikke på noen av de mest kjente enkelt-, dobbelt og trippeltdoble samlerne med Bowie, som selvsagt er dypt besynderlig (bortsett fra en japansk samler).

Det finnes noen liveopptak der fra 1996, der Bowie gjør den i helt ny musikalsk drakt, som vel sier at han innerst inne verdsatte den høyt selv. Jeg så ham på den turneen, men tror dere han spilte låten akkurat da? Selvsagt gjorde han ikke det, den kjipe luremusenfusentasten.

På «Changes»-singlen er den utgitt på B-siden uten tullballet i starten, men det hjalp heller ikke nevneverdig. Flaks for Dana Gillespie, som spilte inn en cover av den, attpåtil med Mick Ronson på gitar, og lagde video og alt. Flinke, kloke flotte Dana. Som Halvdan sikkert ville sagt det: Førr ei dana!

Espen Rønnings sju utvalgte

1. LYLE LOVETT «Simple Song»

Denne låten er noe av det flotteste som er laget siden instrumenter ble funnet opp. Fra Lyles andre album «Pontiac» (1987), og som sammen med debutalbumet inspirerte mange av de artistene som senere opererte under fanen «americana».

På «Pontiac» beveget Lyle seg på flere låter mot folk og det musikalske landskapet hvor artister som Townes Van Zandt befant seg, men albumet har stor spennvidde og har også elementer av jazz, blues og pop. Dette førte til motbør fra en del av hans hardcore country-fans, men ga ham samtidig et mye større publikum.

Høydepunktet på albumet er denne perlen. Tandert og nydelig, med kassegitar, cello og piano og bedårende vokal fra Lyle. Elsket av fansen og sannsynligvis på topp 20 over mine favorittlåter noensinne. Dette er en sånn låt som har så universell appell at den kan presenteres både for nyfødte, ungdom og besteforeldre uten å møte annet enn begeistring.

Når Lyle i siste vers synger «So hear my words with faith and passion, for what I say to you is true. And when you find the one you might become, remember part of me is you», er ikke et eneste øye tørt.

Likevel: låten er fullstendig ignorert av Lyle selv og ikke å finne på noen av samleplatene som er gitt ut. Dette eksemplet er så grovt at Lyle umiddelbart må få oppnevnt en musikalsk hjelpeverge som skal hjelpe ham med å sortere og velge ut låter. Jeg kjenner et par frivillige som mer enn gjerne tar jobben.

2. a-ha: «Little Black Heart»

Nasjonens største og beste band har flere best of-album ute på markedet. Ingen av disse yter bandet full rettferdighet, hovedsakelig fordi middelmådige singler er valgt foran veldig bra albumspor.

Under bandets ofte pyntelige og synth-pregede lydbilde finner vi på mange låter en dybde og et mørke som stort sett ikke fanges opp av dem som ser på a-ha bare som en leverandør av glade poplåter. Et strålende eksempel på dette er «Little Black Heart» fra albumet «Minor Earth Major Sky» som kom i 2000. En helt nydelig låt, hvor akustisk gitar, fiolin og elektroniske elementer glir elegant inn i hverandre, og hvor Harket leverer følsom vokal som passer teksten perfekt.

«You say it’s getting better, you say it’s allright, but I never felt darkness the way I feel it tonight. Little Black Heart».

Dette er en låt fra aller øverste a-ha-hylle. Etter at den ble gitt ut er det kommet to samlere; «25: The very best of a-ha» i 2010 og «Time and again: The Ultimate a-ha» i 2016. Dette gullkornet er utelatt på begge, til tross for at førstnevnte har 39 – trettini – låter! «Ultimate» og «Very best..» liksom!

Nå skal det sies at dette tilfellet ikke er like grovt som de andre på listen, da det tross alt ikke er snakk om bandets aller beste låt. Unnlatelsen gir likevel bekymring for om Morten, Magne og Påls evner til å vurdere egne verk. For sikkerhets skyld bør bandet pålegges å la noen andre gå gjennom demo-skuffen med låtene de har forkastet opp gjennom årene. Der kan det nemlig ligge nasjonale kulturskatter.

3. R.E.M. «World Leader Pretend»

I 1988 fantes det omtrent ikke et kulere band enn R.E.M. De hadde lenge vært kritikerfavoritter, og sto på terskelen til et massivt kommersielt gjennombrudd. Man kunne fortsatt se dem live på relativt små steder, og undertegnede var en av de heldige som fikk oppleve bandet på Rockefeller i 1989, da de turnerte albumet «Green» fra foregående år.

De var da på høyden av en kreativ kurve som dessverre dalte brutalt etter «Automatic for the People» (1992). «World Leader Pretend» fra nevnte «Green» er rett og slett deres aller beste låt. Punktum.

Bucks gitarer, cello, kastanjetter, piano, trekkspill og en vidunderlig pedal steel gir et flott og luftig lydbilde. Michael Stipe har sjelden sunget bedre og teksten har den typiske REM-mystikken fra den tiden, men er samtidig både forståelig og tankevekkende.

Stipe har uttalt seg positivt om låten ved et par anledninger, men resten av bandet er tydeligvis ikke enige, ettersom dette udiskutable mesterverket ikke er inkludert på noen av de best-of samlinger jeg har sett med bandet. Hvilket rett og slett må betegnes som grov kulturell kriminalitet og selvskading (P.S. Jeg mener å huske at de spilte låten på den Rockefeller-gigen, noe som – tross alt – er litt formildende).

4. THROWING MUSES «Firepile»

Frontfigur Kristin Hersh er en av de kuleste damene innen rocken og er fortsatt imponerende vital og aktiv. Av hennes arbeid holder jeg nok en knapp på det hun gjorde med Throwing Muses på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet.

De var friske, kreative og uforutsigbare, og låtene kunne spenne fra snurrige indie-eksperimenter til rene pop-perler og storslagne rocklåter. «Firepile» er med på albumet «Red Heaven» fra 1992. Her snakker vi om en innertier av en rock-låt hvor imponerende effektiv tromming er fundamentet sammen med Hersh’ gitar og vokal.

For å catche det enestående groovet i denne låten anbefales playback-live klippet som var den offisielle videoen da låten ble sluppet (ligger på YouTube). Den som ikke tramper takten når gitar og trommer drar i gang etter breaket – sånn ca. rundt 2 minutter – må sjekke om vedkommende muligens er lam fra navlen og ned.

«Firepile» ble sluppet som singel, men er deretter blitt skammelig ignorert og er ikke inkludert på «Anthology» fra 2011, som er bandets best-of. DET er så dårlig musikalsk skjønn at også Kristin må stille seg i kø for å få musikalsk hjelpeverge.

5. TOM VERLAINE «Song»

Bandet Television ankom omtrent samtidig som punken, men var noe helt annet. Debutalbumet «Marquee Moon» var en revolusjon da det kom. Det hentet inspirasjon fra både Velvet Underground, jazz og avantgarde, men er i bunn og grunn et avansert gitarrock-album som står som en påle i rockhistorien.

Hovedpersonen bak mesterverket var låtskriver og gitarmaestro Tom Verlaine. Det er vanskelig å kritisere en artist med en sånn enestående prestasjon på CV-en, men selv geniet Tom har et åpenbart behov for veiledning om eget arbeid. Television ga ut bare tre album, mens Tom har 9 soloalbum bak seg.

Låten Song» finnes på det som de fleste anerkjenner som hans beste soloalbum; «Flashlight» fra 1987. Låtstrukturen er løselig basert på vers og refreng, men i likhet med låtene på «Marguee Moon» får man følelsen av å høre på noe udefinerbart og stort. For dette er guddommelig vakker musikk. Tom synger strålende og teksten er fantastisk, men det som først og gjør denne låten er gitarene, som maler, kjæler, stikker og forfører lytteren inn i ren musikalsk velvære.

Det var ikke akkurat mangel på overveldende gitarbruk på «Marquee Moon» heller, og denne låten matcher alt som finnes der, og den burde hatt samme status. Det har den dessverre ikke, bl.a. fordi hovedpersonen selv ignorerer den. Den finnes ikke på noen av de to samlingene av Verlaines arbeider som kom ut i 1996 og 1998. Sjekk den ut på YouTube, den ligger ikke på Spotify eller Tidal.

6. GRANT MCLENNAN «Sally’s revolution»

Australske The Go-Betweens var et genialt popband som aldri tok steget helt bort fra kultstatus til popstjerner, men de var særdeles høyt elsket av både fans og kritikere. Bandet var egentlig aldri oppløst, men tok en pause mellom mesterverket «16 Lovers Lane» fra 1988 og det fine comebacket «The friends of Rachel Worth» i 2000.

De sentrale personene i bandet var Grant Mc Lennan og Robert Forster, som skrev låtene, spilte gitar og byttet på vokaljobben. Ingen av dem lå på latsiden i bandets pauseperiode, men ga ut 4 soloalbum hver. «Sally’s Revolution» er en perle av en låt som finnes på McLennans første soloalbum «Watershed» fra 1991. Låten dras i gang av et kult bass-riff, før et latterlig fengende gitarriff kommer inn og bærer låten videre, godt hjulpet av tøff og inspirert vokal fra McLennan.

Låten er litt røffere i kanten enn den luftige, deilige popen som vi vanligvis forbinder med McLennan og Go-Betweens. Dette er pop/rock av aller ypperste merke, og jeg har aldri møtt noen som ikke liker denne låten. Likevel er den uforståelig utelatt fra samlingen «The best of the solo recordings 1990-1997» og har heller ikke i andre sammenhenger fått fortjent honnør fra hovedpersonen.

McLennan gikk bort i 2006 og sitter nå på hedersplass i pop-himmelen, men han vrir seg nok jevnlig i skam over ignoreringen av dette blinkskuddet.

UNCLE TUPELO «No sense in lovin» Jeff Tweedy og Jay Farrar er to barndomskompiser fra Illinois i USA som har satt spor etter seg i rocken. Tweedy som sjef i bandet Wilco, og Farrar ditto i bandet Son Volt og - ikke minst - begge i bandet Uncle Tupelo, som de startet sammen i 1987.

Uncle Tupelo var helt sentrale i den alternative country-bølgen på starten av 90-tallet som hadde merkelappen «No depression», en betegnelse som endog ble hentet fra bandets debutalbum som kom ut i 1990.

Mens debutalbumet inneholdt masse fuzzgitar og aggresjon, og best kan betegnes som country-punk, ble aggresjonen dempet og det musikalske uttrykket spisset på de neste albumene. I 1993 var de såpass anerkjente at de ble signert av selskapet Sire/Reprise, og de besvarte tilliten ved å gi ut det fantastiske albumet «Anodyne» samme år.

Albumet ble innspilt live i studio og er en så perfekt syntese av country og rock at man må til noen av gullkornene på Stones’ «Exile on Main St.» for å finne musikk som matcher det vi hører her.

Høydepunktet på albumet er denne mastodonten av en låt som er skrevet av begge gutta og sunget av Tweedy, som resignert konstaterer at «There is noe sense in lovin’/anyone who hates themselves». Rock med steel-gitar blir ikke bedre enn dette, og ingen av de flotte bandene Wilco og Son Volt har klart å lage enkeltlåter som topper denne.

Det finnes ett offisielt samlealbum med Uncle Tupelo; «89/93: An anthology». Det inneholder 21 låter, men ingen «No sense in Lovin». I rest my case.