Uansett om man tilbringer påska langs fortauene eller i en snøskavel, er det en ting man trenger: Godteri for øret!

Feedbacks påskehare Helge Skog har fylt påskeegget med følgende ferske album:

THE NO ONES «My Best Evil Friend» (Yep Roc Records)

Et mer ironisk bandnavn skal man lete lenger. Frode Strømstad og Arne Kjelsrud Mathisen har alene plenty av blått blod, som deler av Norges powerpop-nestorer I Was A King. Og i selskap med R.E.M.-gutta Peter Buck og Scott McCaughey ender vi ikke akkurat opp med en gjeng tapere.

Men tanken på slike av supergrupper har en tendens til å skyve forventningene opp der de ikke hører hjemme. Debutplata «The Great Lost No Ones Album» (2020) var ikke noen skuffelse, men registrerte som «helt OK» på undertegnedes godlyd-barometer.

Etter å ha hørt album nummer to, er jeg redd for å ha vært for brysk i mine skuldertrekk den gang, og blir pent nødt til å sjekke ut debuten på nytt.

«My Best Evil Friend» er nemlig intet mindre enn et deilig album. Alle som setter pris på grom gitarpop har en fest i vente. Musikken er full av humør, som blir utrolig smittsomt når spillegleden spruter ut av høyttalerne.

Flotte, nynnbare melodier utsmykkes med kreative og uforutsigbare arrangementer. Dette er lyden av muskknørds som leker seg, og låtene fremstår som spontane, naturlige, og ikke «ihjeltenkt».

R.E.M.-sidekicket McCaughey tar virkelig styring på denne skiva, og viser seg som en vel så bra frontmann for The No Ones, som for hans eget band The Minus 5. Tekstene er nesten underholdende nok, bare i seg selv. Finurlige ordspill og odde obskøniteter, kombinert med en skarp observasjonsevne for omgivelsene, gjør at man spisser ørene litt ekstra.

Musikalsk og lyrisk peaker denne plata på det beint fram nydelige sistesporet «The After Party». Og da er det jo bare å sette nåla tilbake til start, og lytte én gang til.

CAROLINE ROSE «The Art of Forgetting» (New West Records)

Det er snart 10 år siden platedebuten, og Caroline Rose har på ingen måte stått stille i et eget «safe space». Det har vært en snodig reise, der folkrock har blitt til synthpop, som nå har blitt til noe helt eget.

Rose har åpenbart brukt karrieren på å plukke opp mange nye triks, og nå får hun endelig kaninen opp av hatten. På «The Art of Forgetting» åpner hun bagen, og en rekke ambisiøse pop-perler hopper rett inn i ørene våre.

Det skal sies at newyorkerens femte skive innledes på en nokså mørk og innadvendt maner, men så sørger «Miami» for en intenst vakker soloppgang. Dette er en av de beste låtene du kommer til å høre i 2023. Ti kniver i hjertet!

Men Rose lager egentlig ikke låter. Hun komponerer popsymfonier i miniatyrformat. Det starter gjerne tandert, vindskeivt eller melankolsk. Det ender gjerne på toppen av fjellet, der konfettien og tårene spruter side ved side opp av vulkanen.

Jeg lar meg imponere av artister som er like naturlige og interessante både i lavmælt og høymælt modus. Caroline Rose har en personlighet, og drar maksimalt av karakter inn i låtene.

Stemmen kan tidvis briste av lengsel og kjærlighetssorg. Rose legger virkelig innvollene på bordet, og hjertet har voldsomme sammentrekninger. Så kommer «Love Song For Myself», som er nettopp det.

Om du liker din popmusikk uten tyggemotstand, er det bare å styre unna «The Art og Forgetting». Om du liker låter der nye dører åpner seg for hvert gjenhør, da er Caroline Rose artisten for deg,

SPIRIT POSSESSION «Of the Sign ..» (Profound Lore)

Ugh!

Dette ene «ordet» kunne egentlig ha vært hele anmeldelsen. Portland-bandet Spirit Possession er nemlig dette gutturale kraftutbruddet i musikalsk form.

De skaper lyden av følelsen du får av å skrense med skiene, ta en brekksladd med bilen, eller endelig knuse det føkkings pepperkakehuset, om du vil.

Men på tross av den dyriske intensiteten og spinnville psyken som ligger i bunnen, er dette overhodet ikke toskete musikk. Her er det plenty av både finesse og kompleksitet, bare at disse også brukes som nyslipte kniver rettet mot alle forsøk på å sette seg komfortabelt til rette i godstolen.

Debutplata var som en kilevink ut fra intet i 2020, men «Of the Sign ..» er som et konstant bombardement – selv om man denne gangen er forberedt på angrepene. Gitarspillet er virkelig noe for seg sjøl. Rullende, hyperaktive leads eksploderer i skalleknusende powerakkorder.

Plutselig går trommene inn i blastbeat-modus, og da harves det manisk over de åpne strengene. Det går kun sekunder mellom hver gang man får et nytt kick.

Sjangermessig kan vi si at thrash metal er faren og black metal er mora til Spirit Possession. Men avkommet lar seg ikke begrense av sin genetikk, og amerikanerne etteraper ingen andre. Et originalt metalband er tilnærmet umulig i 2023, men her kastes lytteren ut på dypet på helt ukjente breddegrader – og det er haier i vannet over alt rundt deg.

Puh!

Det er følelsen man sitter igjen med etter å ha blitt Ugh!-et inn i metal-ekstasen gjennom 40 heseblesende minutter.

THE LANCASTERS «Standard Family Size» (Retro Vox Records)

Italiensk rock? Ja, det klinger litt som tysk samba, skotsk salat eller dansk skihopp. Men nå er det på tide å la fordommene ligge! The Lancasters spiller med latinsk temperament, og har smakssansen til å flette sine riff sammen til innbydende låter.

Det er en sjelden bredde i denne kvartettens talenter. Der mye rock anno 2023 har en tendens til å sikte seg inn mot stadig snevrere subsjangre, har The Lancasters en mer inkluderende, eventuelt hedonistisk, ideologi av typen «Ja takk – vi tar alt».

De 13 låtene på «Standard Family Size» er en tour de force gjennom mange av rockens kuleste sjangerutskudd fra 60-tallet frem til i dag.

Der «Little Suzie» er powerpopsk låtskriverkunst som snytt ut av debutplata til salige Big Star, er «Pancho, the Brave» som The Kinks med fuzzboksen skrudd opp til 11. «Odessa» låter som om garasjerockutgaven av Motörhead i slagsmål med Australias prima postpunkere The Scientists.

Ellers slenger italienerne mye annen smaksrik rock oppi jerngryta. Noen låter har en viss 70-talls glam-faktor, mens den seige grooven fra sørstatsrocken ligger i bunnen andre steder. Også punk og psykedelia er åpenbare gjengangere på italienernes vinyltallerkener. Det er bare gullkorn på denne skiva, men man rekker i alle fall aldri å kjede seg i løpet av disse 45 minuttene.