Innenfor populærmusikken har det ikke akkurat blitt noen nedgang i antall dødsfall i året, og etter hvert som de første pionerene, som platedebuterte på midten av femtitallet, nå har bikket 85 år, blir det nok ikke mindre av slikt fremover.

Ikke har de levd kjernesunne og fornuftige liv, med helsekost, god trening og regelmessig søvn heller. Ikke alle av dem iallfall. Så de vil nok bare fortsette å dø, og med deres død minnes vi kontinuerlig på vår egen ungdom og kulturelle bank.

Mandag denne uka døde Van Christian. Det skapte ikke så mye virak, og folk endret ikke profilbildene sine på Facebook, slik man så da for eksempel David Bowie døde, og da «å dø etter Bowie» tok over metaforen «å hoppe etter Wirkola». Det var i det hele tatt ganske så stille rundt det. Hadde han bare spilt en birolle i en fransk såpeopera på nittitallet, så ville de fleste nettaviser lagd en tvilsom lokkesak med nyheten.

Spotify-spilleliste her (Tidal-versjon nederst i saken), supplert med YouTube-klipp fra ikke-strømmede låter.

Jeg kom selv over det via noen personlige og veldig fine nekrologer på Facebook, fra folk jeg følger som hadde vært venn av og medmusiker med Van Christian. Christian var en skikkelig stor helt for meg, primært for det han gjorde som frontfigur i det akk så underkjente og framifrå orkesteret Naked Prey, det kontante og hardtslående Tucson, Arizona-bandet som hadde fortjent mange flere fans enn de fikk. Jeg var altså helt enormt stor fan av dem i slutten av tenårene, og jeg har aldri sluttet å elske dem.

Hvis man er raus, og det skal man jo være, og i særdeleshet når flotte folk faller fra, kan man regne Naked Prey inn under den litt upresise merkelappen paisley underground, en bølge anerkjente og kritikerroste band fra første halvdel på åttitallet, noen av dem også med betydelige salgstall å vise til også, der Los Angeles-band som The Bangles, Rain Parade, Three O’ Clock, Dream Syndicate og The Long Ryders utgjorde spydspissen.

Likevel regner mange, meg inklusivt, også inn Tuckson-bandet Green On Red i samme kategori, og da må også Naked Prey med. Ja, MÅ. For dette er viktig. Ja, VIKTIG.

Den første og selvtitulerte EP-en deres (1984) kom ut på Dream Syndicate-sjef Steve Wynns etikett Down There, attpåtil i to forskjellige utgaver (én som 7-spors EP og én som 12-spors LP), ergo kan man krangle masse om hva som er den egentlige albumdebuten deres, og det skal man jo, det er regelrett viktig å krangle om slikt.

Van Christian hadde tidligere spilt trommer i punkrock-kvartetten The Serfers, og da de senere flyttet til Los Angeles, startet de tre andre – Chris Cacavas, Dan Stuart og Jack Waterson velkjente Green On Red, mens Van Christian, i likhet med sitt store idol, Iggy Pop, forlot trommestolen og stilte seg i front, foran sitt eget band, Naked Prey.

I denne bølgen av genreavstemte band, var det likevel klare skiller mellom dem. Dream Syndicate var svært Velvet Underground-aktige, Green On Red nikket mer i retning av den støyete utgaven av Neil Young, mens The Long Ryders var barn av The Byrds og Gene Clark.

Naked Prey, derimot, var heftig The Stooges-opptatte (de gjør sågar sistnevntes «Dirt» på debuten, der den seige originalen filleristes i en hard uptempo-versjon). De var hardere, og mye farligere, enn de andre.

I noen nydelige minneord, skrevet av ordsmeden Howe Gelb (frontfiguren i Giant Sand, og god venn), skriver han inngående, og åpenbart fascinert og beundrende, hvordan Christian alltid spottet noen i publikum som var kjipe eller slengte dritt, og regelrett ødela dem verbalt og, noen ganger, fysisk, fra scenen, at dette var en obskur kunstform han perfeksjonerte til det nær sagt optimale. Det er ikke vanskelig å se for seg. Van the man ruvet.

Men det er platene vi må huske i dag. For de var pinadø eminente, og de flekket tenner og skrelte av overflaten, som løpske flammekastere mot sart hud.

Debut-EP-en er dessverre ikke i strømmetjenester, men den burde være det. Heldigvis er låtene brukket opp og lagt ut enkeltvis på YouTube (søk opp Naked Prey + låter som «Flesh on the Wall», «Freezing Steel» og «Take the Word»). Den låter helt fantastisk og tidløs og hadde fortjent et mye bredere publikum enn den fikk.

Det som regnes som debuten i offisielle oversikter, «Under the Blue Marlin» (1986) holder også et skyhøyt nivå, en ekstremt grøtete produksjon til tross (av heidersmannen Paul B. Cutler, fra Dream Syndicate). Åpningssporet, og bandets eneste singel (som kun ble gitt ut som en radiopromo, den er noe av det kjæreste jeg eier) er langt opp på de fleste lister hos undertegnede.

«The Ride» er låten du ønsker skal være soundtracket til Den Totale Ødeleggelse. De sugende militærtrommene til Tom Larkins pisker låten av gårde til Van Christians spyttende og fresende vokal, der hvert vers slutter med «Ain’t no use talkin’ about it – I’m gonna burn it to the ground! TO THE GROUND!». Jeg får aldri hørt den høyt nok.

Denne skiva er ute i de fleste strømmetjenester, men det er åpenbart at mastertapen er rotet bort, for selv når du hører den i Tidal eller Spotify, hører du vinylknitring før og etter alle låtene. Det går helt fint, det, altså. Det viktigste er jo at man får høre låten mens man ødelegger ting. Men det hadde liksom ikke skjedd med Metallica eller The Beatles.

Oppfølgeren, «40 Miles From Nowhere» (1987), er bedre produsert, men litt ujevn, og for sikkerhets skyld er også den gitt ut både som EP og LP, så hvor mange skiver de har ute er et godt grunnlag for et langt og nerdete seminar, som nok vil trekke horder av skuelystne, uansett inngangspris. Jeg kommer iallfall!

Og mens man pirker i navlen: Jeg husker selv da jeg første gang hørte ovennevnte skive, i Sigbjørn Nedlands radioprogram «Pandoras Jukebox», på Fauske i Nordland, en lykkelig lørdags formiddag i 1987, mellom klokka 12 og 14. Så rett ned til Pick-Up musikkbar å bestille, og to uker etterpå var den i hus (EP-versjonen). Jeg spilte den av på kassett, som jeg videre spilte i filler.

I 1988 kom det som var ment å bli gjennombruddet, den ble til og med utgitt på CD, som den første av platene deres, med den vanchristanske tittelen «Kill the Messenger», men den var dessverre en liten nedtur, og jeg husker skuffelsen som helt utålelig. Guuuud, som jeg spilte den, gang på gang på gang, i et febrilsk og panisk forsøk på å digge den, men den krøp aldri under huden som forgjengerne.

De to siste skivene kom på nittitallet, og de ble knapt lagt merke til. Jeg synes de har enkeltlåter som er knallbra, men de var ikke der oppe med det de gjorde på åttitallet. Disse skivene kom, symptomatisk nok, kun på CD, og senere skulle Naked Prey bare spille sporadiske gjenforeningskonserter nå og da.

Naked Prey spilte vel to ganger i Norge, så vidt jeg vet. Én gang på Sardine’s og én gang på Cruise Café. Far sjøl var visst temmelig animert begge gangene, og på den første hadde den store mannen etter sigende entret scenen i rosa turndrakt og cowboyhatt. What’s not to love? Er den dag i dag fortsatt helt ekstremt misunnelig på storebroren min som i mars 1989 (muligens april) skrev i et brev at han hadde sett dem i Oslo. Jeg hadde ikke blitt noe mer misunnelig om han hadde skrevet at det var Johnny Cash eller The Saints.

Christian satte likevel dypere spor etter seg enn bare sine bravader med det eminente og akk så bortglemte orkesteret Naked Prey. Sammen med nevnte Howe Gelb var han også med å starte det brillefine prosjektet The Band Of Blacky Ranchette.

Men det avtrykket i musikkhistorien han nok fikk presset hardest ned i grunnen med var instrumentalbandet Friends of Dean Martinez, et prosjekt som fikk platekontrakt med SubPop, og som ga ut den suverene debuten «The Shadow of Your Smile» (1995), da med Christian tilbake på trommestolen igjen. Dette bandet skulle senere vise seg å være forløperen til det viden kjente og bejublede Calexico.

For en reise, som det heter!

Van Christian er én av disse mange som alltid ble stående i skyggen av andre størrelser i sin samtid. Det vrimler av dem i musikkhistorien, og det kommer nye til på denne lista hver bidige dag. For oss som var så heldige at musikken deres streifet vår vei er det likevel ubetydelig, for er man først blitt fan, er det ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke eksakt hvor gammel han ble, om han hadde barn eller om han hadde nye, musikalske prosjekt på gang, men jeg har lest at han hadde vært veldig syk den siste tiden, med betydelige smerter, så det var godt han slapp mer av dét. Det finnes knapt bilder av ham på nettet. Men jeg lyser fred og larmende rock’n’roll over og til hans minne, og sender tanker til venner, bandkolleger og fansøstre og -brødre i ånden.

Dere som vet, dere vet. Dere andre: Sjekk ute skivene med forevigede gullkorn denne heidersmannen skjenket verden. Det fortjener både han, musikken og du. TO THE GROUND!