Den firespors debut EP-en kongsbergbandet Peau De Peche ga ut på Arne Thelins That’s Entertainment Records i 1990 har lenge vært en slags hellig gral i skandinavisk neogarasjerock, og går i dag for noen ganske voksne summer på messer.

Det skyldes nok to forhold. Det ene at den aldri ble trykket opp på nytt, at den aldri kom på CD, og at man derfor måtte ha singlene for å høre låtene ( i dag finner man dem brukket opp i enkeltspor på YouTube).

Det andre er at singelen er dritbra, låter helt fantastisk og har tålt tidens tann. De hørtes ut som ei blanding av The Sonics, The Creeps (pre H&M) og The Stems og hadde i grunn alt. At flere av medlemmene skulle ende opp i band som The Lust-O-Rama, The Indikation og Los Plantronics har ikke akkurat avmystifisert dem.

Så det har liksom bare vært denne firespors sjutommeren der ute. Derfor er gleden stor over at det kommer for en dag, for allmennheten, at bandet faktisk var i studio og spilte inn en fullengder tilbake i 1994. Så fulgte en hel undergrunnsparodisk kjede av uhell. Label blakk og konk. Studio som brant opp. Mastertape som forduftet.

Men det er jo alltid noen som sitter på noe materiale et sted, og for noen år siden ble det funnet kassetter på et roteloft i Kongsberg (jeg har mer lyst til å si at de ble funnet i en garasje, sånn for storyens del), og her var altså de bortkomne låtene. Trollmannen Audun Strype har dernest kjørt låtene gjennom en vintage Tandberg-kassettspiller og det er altså disse låtene rockfilantropen Jostein Hestøy nå slipper på sin fjonge etikett Pure Lust Productions.

Når man sitter her i 2021 og hører på ei skive som egentlig skulle kommet ut i 1994/1995, er det litt gøy å tenke på hvordan rocken hørtes ut på den tiden. Det var grunge, britpop, Cranberries, Nine Inch Nails, Weezer, Offspring og Green Day og hva de nå het alle sammen. Det er iallfall åpenbart at Peau De Peche fortsatt var like på tverke med sin samtid og tro med sine idealer.

Det surklete orgelet, de kvasse gitarene og primalskrikene er helt klassisk og uberørt av sin klamme samtid, og det er fryktelig kult at noen faktisk fant dette og at det kommer ut. Litt skurr og slark her og der må nok tilskrives kassettens manglende konserveringsevne, men dette er ikke Pink Floyd, så det er ikke så forbanna nøye heller.

Jeg synes likevel selve låtene på debut-EP-en er bedre enn de fleste, uten det skal vektlegges for tungt, for her er det masse gull. Særlig den mollstemte «It’s Been So Long» er helt vilt bra, desperat fremført som om det gjelder liv. Og det gjør det jo når rock spilles med hjertet utpå drakta.

Så utrolig gøy det er når slikt som dette kommer ut. Og så synd at ikke Frode Skjold (R.I.P.) skulle få høre og se på det ferdige produktet. Det hadde han nok smilt og nikket stolt og anerkjennende til. Med rette.