Det koker kontinuerlig i musikkverdenens undergrunn. Som alltid, er det allikevel kun en liten brøkdel av de beste nye norske og internasjonale artistene som når overflata.

Men, slapp av! Feedback popper de beste nye kvisene rett i fleisen på deg, og etter påskedvalen passer det jo ypperlig å trekke frem fem tips med herlig ferskvare fra musikkfronten.

(Lyttelenker til samtlige 5 album finner du i bunnen av artikkelen)

ROMERO «Romero» (Cool Death Records)

I 2020 slo singelen «Honey» ned som et lyn i skallen min. Disse ukjente australierne, frontet av kjernekraftverket Alanna Oliver, peisa ut den mest spretne powerpopen jeg hadde hørt på år og dag. Vi måtte vente ut hele pandemien før debutplata kom, men Melbourne-kvartetten skuffer virkelig ikke.

Romero spiller låtsbasert rock av full gass-varianten. Eksplosive trommer – check.. Gitarer som skraller og hviner – check. En vokalist som skinner så kraftig at hun drar melodiene opp gjennom alt spetakkelet – check.

Nettopp sterke, nynneverdige melodier pakket inn i småspiker er bandets virkelige styrke. Det låter som både tyggegummi og grus. «Halfway Out The Door», «Crossing Lines» og «Neapolitan» har både luftgitar- og allsangfaktor i bøtter og spann.

På tross av bandets opphav down under, er det noe eksplisitt «newyorks» over musikken til Alanna og gutta. Her er solide dæsjer av både Blondie, The Nerves og The Strokes godt hørbare. Dette er en kunstform som i årevis har balansert farlig nær rødliste-status. Vi får bare takke Romero for at de stapper kontakten kontant inn i støpselet igjen.

YĪN YĪN «The Age of Aquarius» (Glitterbeat Records)

Disse snurrige nederlenderne ble umiddelbare favoritter her i huset som følge av debutplata «The Rabbit That Hunts Tigers» (2019). Oppfølgeren er som en velkomponert disk i delikatessebutikken. En mer fiffig og naturlig miks av det elektroniske og det naturlige enn herligheten vi hører på «The Age of Aquarius» skal man lete lenge etter.

Å rulle ut en dansbar groove er én ting. Å supplere med melodier som får deg til å glemme tid og sted er en annen. Det er så mange lag av smak i Yin Yin sin sandwich at resultatet låter alt annet enn traust og hverdagslig.

Apropos smak er det ikke ost og majones som tyter ut av disse nederlendernes tresko. Kvartetten har en klar dragning mot Øst-Asia, Midtøsten og Vest-Afrika. De tar i bruk strengeinstrumenter og trommer som skaper uimotståelige eksotiske vibber man kan slurpe langsomt i seg.

«Nautilus» er farlig nær melodisk og dansbar perfeksjon, mens «Fayadansu» er porten til et eget drømmeland. «The Age of Aquarius» er noe så sjeldent som et unikt album. Alle som liker musikk vil finne noen godbiter å kose seg med.

RAT LORD «This Is Not a Record» (Fysisk Format)

Ukas definitive sjokk kommer fra Vestlandets hovedstad, i form av debutplata til Rat Lord, hvor Blood Command-medlemmene Yngve Andersen og Sigurd Haakaas har slått seg sammen med folk-artisten Leiv Reed.

For et øs, altså. Og for et forbanna kick! De slemmeste rottene søker seg som kjent til Bergen, og ikke siden Svartedauden har byen med den største kjeften av alle spredt like catchy styggedom som dette.

Bergen har riktig nok vært en solid leverandør av norsk svartmetall siden tidlig 90-tall. Å tøyse med nettopp blækk mættæll, som de selv kaller det, er en del av Rat Lord-konseptet.

Om låttitler som «De Mysteriis Dom Santana», «In Conspiracy With Spraytan» og «Runkelheit» ikke får deg til å fnise litt, er det på tide å lytte seg litt opp på den delen av norsk kulturhistorie som har svartmaling i håret og liksminke i fleisen.

«This Is Not a Record» veksler mellom «moderne» powerviolence og klassisk harry-hardcore fremført i baris, med bandana på. Hva mer kan man ønske seg? Jo, et melodiøst refreng her og der, pluss litt synth à la 80-tallets skrekkfilm-soundtracks, skader jo ikke. Rat Lord har mye rart og godt på lur under dekket på skuta si. Disse 14 låtene raser unna i en sånn fart at jeg håper på en ny leveranse ganske snart.

TWIN SERPENT «Feels Like Heaven, North of Hell» (Loyal Blood Records)

Debutplata fra Twin Serpent er noe av et utskudd, og kunstneriske uttrykk som ikke passer inn noe sted er ofte de mest interessante. Denne skiva har rukket å bli en måned gammel, og har fått god tid til å marinere seg i øregangene mine. Under den ru overflata ligger det mye svart gull klart til utvinning.

En kjenning av meg omtalte bandet som «banjo-punk» – en bekrivelse som er mer morsom enn treffsikker. Det skal samtidig sies at Trondheim-bandet har en åpenbar dragning mot den mørke og alternative folk-scenen i Junaiten. At halvparten av medlemmene kommer fra bråkebøttene Barren Womb forklarer at remmer og tøy bare så vidt holder, idet vogna dundrer hardt og HMS-fritt over den humpete prærien.

I front duellerer Timo Silvola og Hanna Fauske bak mikrofonene. Resultatet lukter ikke blomster, men av levd liv med tomme flasker og knuste sparegriser. Det er ikke noe vakkert bilde kvartetten maler, men de hoster opp en rekke slående beskrivelser av en verden er mange piler peker i feil retning.

Låtene på «Feels Like Heaven, North of Hell» spenner ganske vidt, men skal jeg gi én pekepinn bør fans av Woven Hand og 16 Horsepower låne et par ører til Twin Serpent.

TERATOMA «Purulent Manifestations»

Det dypeste gjørmehullet i ekstremmetallen virker tå være en selvpåfyllende honningkrukke. Jeg innrømmer gladelig å være svak for klassisk death metal, og debuten fra tyske Teratoma utnytter denne svakheten på herlig, brutalt vis.

Berlinerne dundrer ut dødsmetall som har et imponerende slektstre, om man regner inspirasjonskildene som stamfedre. Engelske Bolt Thrower, svenske Grave og de amerikanske nestorene Autopsy er navn som ramler inn i skallen i løpet av en halvtime med «Purulent Manifestations» på øret.

Dette er med andre ord ikke noe «techdeath»-tullball. Teratoma (som ikke må forveksles med flere andre band med samme navn) kverner ut den seige varianten av death metal, men går allikvel aldri i doom-fella. Tyskerne blir aldri stående med lukkede øyne og repetere ett riff langt inn i kjedsomheten. Riffene kommer trillende som hodeskaller ned i katakomben.

Soundet er også nær perfekt. Det låter sånn passe grumsete og schtøgt, men samtidig hører man alle instrumentene klart og tydelig – en balanse som beviselig er ganske vanskelig å oppnå. Det er bare å skru hjulet til 11, sprette en boks tøysevann og rope ut ditt beste «Blæææaaargh!».