Dette er debutplata til Yola, men noen vil kanskje dra fra kjensel på den engelske sangeren – som assosiert medlem av Massive Attack, eller i front av sitt eget band, Phantom Limb.

35-åringen har en mer varmblodig tilnærming til soulmusikken enn den kjølige, kontrollerte stilen som dominerer sjangeren for tida. Programmerte beats og synthbaserte melodier unngås, og Yola baserer seg heller på den amerikanske musikkarven. «Walk Through Fire» er et brennhett (unnskyld!) ekteskap mellom R&B og americana.

Yola lager også sjeldent gode, tungt orkestrerte, poplåter som snytt Bacharach/David-håndboka. Majestetiske spor som «Faraway Look» og «Lonely the Night» drar tankene mot bautaer som Dusty Springfield, Dionne Warwick og Darlene Love.

Referansene til 60-talles jentegrupper, Motown og «Philly soul» à la The Delfonics kommer da også tett i løpet av de 12 låtene på «Walk Through Fire». Yolas låter veksler dog fra raffinert metropol-beat til den mer jordnære «bygde»-varianten. Hun lager country-soul i samme form som Bobby Womack, Joe Tex og Ray Charles en gang gjorde.

Det blir allikevel for enkelt å kalle musikken retro. I likhet med artister som Adele og Amy Winehouse er Yola mer å betrakte som «classic».

Smakstilsatt med litt folk, gospel, blues og rock blir resultatet som en god gumbo eller jambalaya. Det er flere lag med smak, og pepper nok til å fylle kropp og sjel med en varm, god følelse.

På «Walk Through Fire» er nivået svimlende høyt i alle ledd: Yola er en sanger med stort register, både fysisk og kunstnerisk. Det er en både sårbarhet og smule sinne i stemmen, der «Levd liv»-faktoren er høy. Sangeren trenger derfor aldri å kompensere for manglende troverdighet med overdreven stemmebånd-gymnastikk. Hun leverer med en enorm kraft, men overdriver aldri.

Man kan virkelig ikke jukse seg til et godt resultat i denne musikkstilen. Produksjonen og musikernes samspill avslører en dyp kjærlighet for sjangeren. Låtmaterialet er knallsterkt, med sjeldent stor stilistisk variasjon. Enkelte ganger, idet man føler at melodiene står i fare for å bli forutsigbare eller i overkant tradijsonelle, dukker det opp en u-sving.

For dem som eventuelt måtte synes «produksjon» er vanskelig å definere, kan denne plata fungere som en oppklaring. Om noen setter dette albumet på i bakgrunnen, blir det temmelig dust å argumentere for at «less is more». Her er det mange lag i løken.

Produsent med stor «P» (og medkomponist) er den gamle kjenningen Dan Auerbach – som på tross av å ha levert et massivt skred av raff musikk de siste 20 årene, fortsatt holder seg på «rette sida» av førti. Det er fristende å hevde at den lille rakkeren har blitt en bedre produsent enn artist, på tross av at hans forrige soloplate var meget solid, og at Black Keys (på sitt beste) var et av klodens beste band.

Måten blant annet «Rock Me Gently» bygges opp fra å være en tander ballade, til å ende opp som en tornado av melodi, viser håndverk og kreativitet fra øverste hylle.

Yola frisker opp linken mellom soul og americana på «Walk Through Fire». Plata er ikke spesielt «i tiden», eller forsøksvis innovativt. Det er derimot forbanna bra, og helt tidløs, musikk fremført med ekte kjærlighet for faget.

data-type="a" data-id="103825697">