IDLES, Telegrafbukta, lørdag
For å sitere en lokal musikkjournalist: Det begynner å bli noen fullmåner siden Bristol var det hippeste av det hippe inne musikkens verden, men med tunge og hyllede navn som Portishead, Massive Attack og Tricky – alle fra byen sørvest – ble det arnestedet for det litt forvridde genrebegrepet trip hop.
Idles er ikke trip hop, ikke i det hele tatt, men snarere heller et hardtslående rock’n’roll-band som vanskelig lar seg plassere i noen spesifikk undergenre. Faktisk er dette så viktig at bandet en rekke ganger har måttet gå ut og ta avstand fra alle slags rare merkelapper som er kastet etter dem. Det eneste de kan enes om, er at de er fly, hakke forbanna.
Og å være forbanna er et glitrende utgangspunkt for rock’n’roll. De ser også veldig tente ut, da de entrer scenen. Klassisk rock-line-up, med trommer, bass, to gitarer og frontfigur med kun mikk. Gitaristen til venstre for publikum er et skue, langt skjegg og kledd i hvit kjortel, ser han ut som en speisa lillebror til Warren Ellis, med moves som er så aparte at man lurer på om han har dyttet kakerlakker i rumpa før gig.
Frontfigur, walisiske Joe Talbot, er casual kledt, med grå skjorte og svarte bukser, og maner til allsang og trøkk fra publikum hele veien. Han lykkes delvis.Rett foran scenen er det moshpit, og jeg ser stadig vekk støvler i lufta, fra entusiastiske festivalgjengere som mollkoser seg.
Låtene deres er sentrert rundt de harde og tunge bassgangene, der energien er et bærende element snarere heller enn melodiene. Tidvis minner de meg om et britsik The Birthday Party, bare uten en karismatisk Nick Cave i front. Men jeg kjenner at jeg heier på dem. De klarer bare ikke å holde meg i favnen hele veien.
Det blir etter hvert bare en grøt av låter, der jeg sliter med å skille dem fra hverandre. «Never Fight a Man With a Perm» er en av få låter jeg husker etter endt gig. Den var rå. Likevel er det noe uforløst over hele konserten. Når Talbot begynner å synge en a capella-versjon av Mariah Careys «All I Want For Christmas Is You», tar jeg meg i å lure om det går bra der oppe. Jeg misset i hvert fall poenget. Det var bare snålt, og, muligens, morsomt for de heldige som tok poenget.
En kul og energisk konsert, dette. Men ganske forglemmelig. Det er ikke Idles de fleste vil snakke om når Bukta 2022 skal oppsummeres.