Ikke helt sjelden er kjærlighetssorg en trigger til denne tilstanden, og da er det selvsagt bare enda verre. Tears in the beers!

Men aldri så galt. Ensomhet har også vært drivstoffet i maskinen til en haug minneverdige låter i musikkens historie. Heldigvis, må en vel si, ellers hadde alt hørtes ut som gladjazz, og en sånn verden ville vi jo ikke hatt.

Her er ei liste med de 20 beste låtene der ensomhet er det tematiske bakteppet. Og husk kriteriene: Maks én låt per artist/band, samt at undertegnede må like det.

Vedlagt er selvsagt også ei spilleliste med alle 20 låter, samt 10 bonusspor. Tidal-versjon nederst i saken.

1. HANK WILLIAMS «Alone and Forsaken».

Countrymusikken er selvsagt smekkfull av kandidater, der knuste hjerter og whiskyflasker går hånd i hånd med tears’n’beers-elendighetstilbedelse. Om det blir «art» eller «arse» balanserer ofte på en tynn knivsegg.

Hank, genrens bauta over alle, og et flammende geni, kunne fylt ei slik liste alene, da låtene hans bugner over av hundre prosent troverdig sjelepinsel, og der ensomheten formelig strutter. Men vi må velge én, og går da for denne ubestridte klassikeren, på bekostning av både «I’m So Lonesome I Could Cry» og «There’s a Tear in My Beer».

2. ERIC ANDERSEN «Sheila»

Mesterverket «Blue River» (1972) burde stå i hylla i ethvert møblert hjem, da skiva er et sant mesterverk. Dessverre er den også litt bortglemt, noe den ikke burde være. Andersen har skrevet låter andre og mye større artister har tolket, der navn som Bob Dylan, Johnny Cash, Grateful Dead, Linda Ronstadt med flere er i køen av celebriteter som har tolket låtene hans.

«Sheila» har en tekst som nok kan tolkes tvetydig, om det er ei dame eller droger (eller begge deler) som er det tematiske bakteppet, men den formidler uansett en knugende ensomhet som er til å miste pusten av. Han synger så skjørt og vakkert, det er så forsiktig og perfekt produsert og man får bare lyst til å sette den på evig repeat og styrte bar sprit rett fra flaska.

3. TOWNES VAN ZANDT «Rake»

Få, om noen, har klart å formidle ensomhet, håpløshet, sjelemørke og ensomhet så troverdig og beinhardt som The Late Great Townes Van Zandt. Han kunne sunget både «Bombadilla Life» og «Hubba Hubba Zoot Zoot» og fått det høres ut som troverdige begravelsessanger. Heldigvis tok han musikken og tekstene mer på alvor, og i den forunderlige og mektige «Rake» gjør det faen meg vondt. Guuuuud, så vondt det gjør. Og Guuuuud, så ensom han er.

Låtens siste linjer, som han repeterer, er noe av det hardeste og mest briljante som er risset ned, og det er som om de er gjort med blødende negler i eget hjerte: «I buried my face but it spoke once again/ The night to the day we're a bindin'/ And now the dark air is like fire on my skin/ And even the moonlight is blinding»

Det er jo ingen andre som skriver sånt. Og det er kanskje like greit. Vi klarer oss med Townes.

4. RAGA ROCKERS «Radiator»

«Varme dager» (1987), tredjeplata til Norges ubestridt beste rockband gjennom alle tider, er Michael Krohns eget lille «Kill City», ei skive så tematisk mørk, kald og hard at det er en fryd. Et forhold er i ferd med å gå lukt åt skogen, gatene er tomme og kjipe, og i den refrengløse «Radiator» kverner han av gårde en tekst hvor utenforskapet strutter, selvsagt med litt machosnert og bitter humor.

Her er det ikke noe gøy, gitt. Orgelet til Tore Berg - som ligger over hele låten - skaper ei uggen stemning, og de klynkende gitarene fra samme mann sender oss ut i ensomhetens hengemyr. På en kul måte, selvsagt. Er jo Raga, dette.

5. THE STOOGES «No Fun»

Det var ikke mye gøy i og rundt Detroit i 1969, selv om du het Iggy Pop og spilte i verdens beste band. The Stooges har andre låter som er mer rotløse, mer opprivende og nådeløse, men i «No Fun» er den store lille mannen i sitt ess hva angår formidling av bunnløs ensomhet.

Låten var én av de fem bandet hadde skrevet før de gikk i studio for å lage debutskiva (der tre til ble lagd på sparket) og ble til i en jam session der bandet spilte Johnny Cash’ «I Walk the Line» og Iggy la på ny tekst. Det kule med låten er at den er fullt mulig å lage i helt nedpå versjoner, noe blant andre Hederos & Hellberg og Lost Satellite+Mark Lanegan gjorde med bravur.

Med Ron Ashetons fuzzgitarer ute av bildet hører man enda tydeligere hvor ensom Iggy må ha vært da han skrev den. Et brutalt ensomhetsmesterverk av en låt.

6. GOD «My Pal»

Her må jeg sitere en enormt klok mann fra Fauske: Jeg elsker ALT med denne låten, en av de beste i verden noensinne. Faen, vokalist Joel Silbersher var bare 15 år og hadde tannregulering da han skrev og spilte den inn.

På den ene siden helt naturstridig og ubegripelig. På den andre siden er det kun en hormonelt forkvakla tenåring som finner ut at bandet sitt skal hete GOD, og dernest kommer opp med et refreng hvis tekstlinje «You’re my only friend/You don’t even like me!» blir brølt ut med en så ektefølt desperasjon og patos at den gir meg gåsehud hver eneste gang jeg hører den.

7. deLillos «Hjernen er alene»

Et av jordas store undere er at det vandrer folk rundt på planeten som i fullt alvor mener at Seigmens redselsfulle sodomering av denne låten er bedre originalen. Vel, det er den ikke. Ikke i det hele tatt.

Lars Lillos Stenberg er her på sitt aller skarpeste. Måten han synger om eksistensiell angst, ensomhet og det å ikke passe inn er helt fuckings briljant. Nervene henger utenpå hele ham her, og man får lyst til å løpe inn i høyttalerne og gi ham en klem.

8. GENE PITNEY «Backstage, I’m Lonely»

Dette er en av de mest hjerteskjærende sangene som er laget. Den enorme smørsangeren med den mektige stemmen synger her om det fæle narrespillet med å vise seg frem som lykkelig og tilfreds foran tusenvis av skrikende fans, primært kvinnelige, og skrive autografer og vinke blidt til dem alle, men så kommer det for en dag hvor heidundrende jævlig det er når han etter endt konsert sitter alene backstage.

Med en av verdens beste stemmer hulker han: «Backstage I'm lonely/ Backstage I cry/ Hating myself since I let you say goodbye». Stakkars, stakkars, STAKKARS, Gene.

9. MICKEY NEWBURY «She Even Woke Me Up to Say Goodbye»

Når vi snakker om store vokalister, er det vanskelig, for ikke å si helt fullstendig idiotisk, å hoppe over vidunderlige Mickey Newbury, et flamboyant låtskrivergeni hvis andres tolkninger av hans låter er mye mer kjent.

Og det er bra teit, det, for Mickeys originaler er bedre enn alle, simpelthen fordi han var så ubegripelig god å synge, med en stemme som var både rå og strøkent vakker på én og samme gang. Også var han så trist, og til tider så ensom at det er godtvondt å høre på.

«She Even Woke […]» ble selvsagt en nummer 1 singelhit med Jerry Lee Lewis i 1969, mens Mickeys egne innspilling – som både starter og slutter med lyden av regn (som en rekke av hans sanger gjør) – er ribbet for det litt irriterende og overdrevne pianoet til The Killer, og den bare «forsvant» på hans eminente skive «Looks Like Rain» som kom samme år.

Kenny Rogers, hvis beste innspillinger er nettopp Newbury-låter, hadde også stor suksess med denne. Men det er Mickeys versjon som gjelder. Som alltid.

10. NEIL YOUNG «Oh, Lonesome Me»

Don Gibsons original har noe irriterende positivt over seg, at vel er det litt trist og sånn, men dette er likevel ingen problem, så hu hei, hvor det går. Neil Young, derimot, tynget av sorg, savn og rus, gjør låten betydelig seigere, og han formelig lider gjennom mikrofonen og ut i høyttalerne.

Klassikeren «After the Gold Rush» er et sammenhengende mesterverk, der all musikken er inkarnert ensomhet og raseri. Kunne selvsagt tatt «Only Love Can Break Your Heart» også, men vi går for videreforedlingen av Gibson, bare for å understreke at en tekst alene ikke er nok. Formidlingen betyr jo minst like mye. Det må også høres troverdig ensomt og trist ut, og her skreller den 25-årige Young vekk all tvil.

11. JOHN PRINE «Speed of the Sound of Loneliness»

Han var en de aller fineste vi hadde, og han døde dessverre i 2020, smittet av Covid på en europaturné. Låttittelen alene på denne for lengst kanoniserte perla av en sang er jo mer enn megetsigende, og det aller kuleste er hvordan låten nesten muntert spretter av gårde, mens Prine leverer linje på linje med bitterhet, sorg og ensomhet som lyrisk akkompagnement. Nanci Griffith gjorde låten enda større, og godt var det, men det er Prines original som uansett gjelder.

12. WARREN ZEVON «Accidentally Like a Martyr»

Fra ett geni til et annet. Zevon var en av de mest briljante ordsmedene og låtskriverne i sin generasjon, og sangtekstene hans kunne kommet ut som separate dikt og ville levd høyverdige liv uten musikk, men det er jo når komboen slår ut i blomst det virkelig eksploderer, og 1+1 blir 100. «Accidentally Like a Martyr» er en perfekt ballade så vakker, så sår og så uendelig ensom som bare Warren kunne ha gjort. Alle må høre masse på Warren Zevon. Flere ganger i uka.

13. CUMSHOTS «I Drink Alone»

Det er ikke tilfeldig at denne kommer etter Zevons låt, for salige Warren er sågar sitert her fra «Accidentally Like a Martyr», altså inni The Cumshots-teksten. Meta-metal, om du vil. Vet ikke hvor mange metalfans som fikk med seg akkurat dette, og hvor mange nye Zevons-fans det eventuelt genererte, men låten er uansett noe av det beste dette (for meg iallfall) svært undervurderte bandet foreviget.

Skiva «Just Quit Trying», som denne ensomhetsutblåsningen er løftet fra, har noe av det mest nihilistiske og selvforaktende nedrige som er laget av tekster her til lands, og som fremføres innpakket i brutal metal og merkverdig gode melodilinjer. Denne låten, for eksempel, kunne vært spilt inn som en mollstemt countrylåt – og noen av barnebarna til Hank Williams, helst Holly, burde også gjøre det.

14. HÅKON BANKEN «Adjø Ingalill»

Stakkars Håkon, han hadde det ikke greit. Jeg er nesten mer fan av introene hans, og stikkene mellom noen vers, der han bare snakker helt ufiltrert, fordi det er oppleves som så hamrende ekte.

Jeg har ikke vært borti noe mer hudløst, bunnærlig og på grensen til det selvutslettende harde. For du skjønner at dette ikke var noe kokett jåleri. Det var ikke for å komme på Lindmo eller for å selge skiver eller få noen som helst oppmerksomhet. Tvert imot. Det høres mer ut som han bedriver en eller annen form for personlig renselse, ved å tømme seg ut på disse skivene.

«Takk for livet»-skiva (1977), debuten hans, er en av mine kjæreste eiendeler. Og låten «Adjø Ingalill», fra samme skive, og det totalt usminkede crescendoet på slutten der, hvor det kommer for en dag at ensomheten gir hovedpersonen mental grisebank, er muligens det ensomste øyeblikket i norsk musikkhistorie.

15. HARRY NILSSON «Without You»

Mange har forståelige problem med denne låten, som følge av den helt gyselige og eksemfremkallende versjonen skrikhalsen Mariah Carey terroriserte verden med i 1994. Og de har en god sak.

Men det er samtidig ikke låten sin feil, for den er jo helt vilt bra. Originalen til eminente Badfinger fra 1970 er veldig fin, men det er salige Harry Nilsson som året etter tar låten opp der den hører hjemme, og med en stemme som bærer i seg hele smerten og ensomheten i teksten på et enda mer desperat og troverdig vis.

Det er da også denne versjonen Carey radbrekker. Harry Nilsson døde av hjerteinfarkt ei uke etter Mariah Carey ga ut sin versjon. Man trenger ikke være hjertekirurg for å skjønne hvorfor.

16: DAVID BOWIE «Space Oddity»

Et av uforlignelige David Bowies absolutte høydepunkt, denne, og det sier selvsagt ikke lite. Altså, én sak er å savne kona om man er på turné og sitter backstage. Det er fælt nok. Samme om den elskede har havnet i noen andres armer. Fælt, det også.

Men da kan du prøve å sitte maktesløs i en metallboks av et romskip du har selv har null styring på, og se ned på jorda som er blitt ei lita og blå kule, og tenke at der nede et sted er den du savner så sårt. DA er du ensom, da!

17. THE BEATLES «Eleanor Rigby»

Det er egentlig en grov majestetsfornærmelse å ta med en låt av The Beatles uten verken perk eller trommer, altså uten Ringo, og kanskje er det nettopp dette som gjør låten så uendelig rist og ensom, at Ringos blotte fravær tilfører den et anstrøk av tristesse den ellers ikke ville hatt? La oss si det.

Teksten er da også av det episk ensomme slaget. Eleanor Rigby, stakkars, dør i kirken der hun jobber, og ingen kommer i begravelsen. Og presten McKenzie, stakkars, skriver prekener ingen vil høre. De er så ensomme, men vil kanskje møtes når de dør. Om man tror på sånt. Også uuuuler Macca over lag på lag med strykere, med Lennons fabelaktige koringer som nydelige border.

18. PRETTY THINGS «Loneliest Person»

En helt nedstrippet og minimalistisk låt, løftet fra den maksimalistiske klassikeren «S.F. Sorrow» (1968). Her er jeg-personen både ensom og – ikke minst – helt enormt selvmedlidende. Men det er vakkert, og vi tror på det. «Yes you might be the loneliest person in the world/ You'll never be as lonely as me/ Yes you might be the loneliest person in the world/ Your name it would have to be me». Den er også gjort i en brillefin versjon av Marianne Faithfull, men originalen er uansett best.

19. THE SMITHS «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me»

Det er få som hadde bedre dreis på å mane frem ulykkelighet og ensomhet som det Morrissey gjorde i sine velmaktsdager. «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me» åpner B-sida på den enestående svanesangen «Strangeways, Here We Come» (1987), og er en av bandets beste låter.

Etter en kald og lang pianointro med bakgrunnsstøy, bryter låten rett ut i Morrisseys karakteristiske stemme, med Johnny Marrs sedvanlige, elegante og uforutsigbare akkorder. Og teksten? Den er så trist at den høres ut som den er skrevet på vei ned i graven, tynget av utenforskap og utrøstelig ensomhet og mangelfull kjærlighet.

20. ROY ORBISON «Only the Lonely» (Know the Way I Feel)

The Big O var selvsagt første navn på blokka i denne kåringen. I sterk konkurranse med Hank Williams er Texas’ store sønn den som mer enn noen sang om ensomhet, som bokstavelig talt, og på billedlig vis, sprengte alle skalaer.

Denne genistreken fra 1960 er så vilt bra fremført, og her er det pinadø ensomt, ass! Som Bob Dylan sa, om da han første gang hørte The Big O: «He was singing his compositions in three or four octaves that made you want to drive your car over a cliff. He sang like a professional criminal». Og han er den beste til å synge om ensomhet. Fine, fine Roy!