Navn, alder: Brynjulf Bjørklid (74)Band: BB SunriseAktuell med: «Sommernatt», duett med Marit Sandvik

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– På godt norsk heter det vel singer-songwriting. Opererer i grenselandet (eller kanskje felleslandet?) mellom en blandet anglo-style og nordnorsk visesang. Det er noe med røttene: Tidlig 60-tall, da jeg spilte Beatles og Stones og så videre i et «utall» Tromsø-band, der norsk var uhørt! Og så 70-tallet, da jeg for det meste bare var en tilhører som etter hvert begynte å skrive tekster for andre.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Det måtte selvfølgelig bli min egen «Vind ifra nord» (TIL-sangen), som Sverre Kjelsberg har gjort kjent, og jeg bare har sunget inn på en kassettspiller en gang. En imaginær duett med en god Tromsø-venn.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Har ikke stått på en scene siden det nevnte 60-tallet, og aldri vært på turne. Men sommeren 1965 dro vi en gjeng til Sverige, sikkert inspirert av The Pussycats. Det gikk ikke så aller verst i begynnelsen, vi fikk varme opp i noen av Folkeparkene. I Stockholm var Star Club det kuleste stedet (en kjeller i Gamla Stan). Dit måtte vi, og helst opptre.

– Vi kom oss inn, kjøpte ei flaske Explorer vodka av dørvakta. Den gjorde oss selvsikre nok til å overtale en eller annen om at vi burde få låne scene og utstyr når bandet hadde pause. Og så sto vi der, på ustøe bein med lånte gitarer.

– Det gikk til helvete. Vi sleit strenger og spilte for høyt og for surt. Svenskene kutta strømmen. Jævlig flaut, det var kjente artister og musikere i lokalet.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger.– Her blir jeg nok litt kjedelig, det blir ei falske eksklusiv rødvin. Siden det er i operaen får det bli italiensk. Den dyreste Baroloen som kan skaffes.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Det spørs jo hvor godt «folk» kjenner meg. Jeg velger «Belonging-kvartetten» med Keith Jarrett, Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen.

– Du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake fra den andre siden og hvorfor?– Her er det mange å velge mellom! Jeg velger bassisten Jaco Pastorius. Han var nyskapende og ville hatt mye mer å gi. En tragisk episode gjorde at han døde så altfor ung.

– Men da må en annen musiker innstille sin produksjon.– Her må jeg melde pass. Da vi spilte i band på 60-tallet, hata vi country og kunne sikkert tenkt oss å bringe noen til taushet. Til og med artister som i dag har velfortjent status som enere. Kanskje kan man tenke på musikk litt som på mat? Mindre hermetikk og «ferdigmat», mer original musikk laget fra grunnen av.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Tja, var en gang – som tilhører – sammen med visesangeren Jan Arvid Johansen på en irsk pub i Oslo. Alle dunka takten med ølseidlene, ingen hørte etter. Vet ikke hvor representativ denne puben var, men det var ikke noe særlig. Også fordi jeg hadde skrevet noen av tekstene.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Totalt sjangerbytte klarer jeg ikke å tenke meg. Men kanskje rendyrke country-siden av BB Sunrise en gang?

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– Tidligere i sommer. Jeg kjørte rundt Malangshalvøya mot Vikran. En yndlingstur som i godt vær forstyrres av utsikten mot vindmølleparken på Kvaløya.

Lytt til BB Sunrise på Spotify.