OTER «Young Hoel II» (IGH)
Oter, også kjent som Stian Ottesen, slapp debutalbumet «Kollektiv Kollaps» i 2014, som høstet gode kritikker både lokalt og nasjonalt. Deretter ble det rimelig stille fra den kanten, med unntak av en rekke singelslipp for et par år siden.
Det tok hele åtte år før den vanskelige andreskiva «Young Hoel III: Hestehoven» ble sluppet tidligere i år, denne gangen med sin nye musikalske makker Carl Christian Lein Størmer – AKA Carl Critical – i produsentstolen. Etter en ny runde med masse ros, blant annet her i Feedback, brukte heldigvis artisten ikke like lang tid til å hvile på sine laurbær som sist, og bare tre måneder senere er etterfølgeren «Young Hoel II» her.
Man kan vel ganske fort slå fast at Krokens store sønn ikke har forsøkt å gjenoppfinne seg selv på noen som helst nevneverdig måte, og takk og pris for det. Etter den noenlunde eteriske åpneren «KM», er Oter like kledelig «fet i flabben» som før, fra første strofe i den påfølgende og fortreffelige «Flyboyz».
Det er noe med måten Oter ordlegger seg på, som gjør at det ekstremt sjelden blir uinteressant å høre etter. Her passer anekdoter om folk som føder på dass på nachspiel perfekt inn i stemningsbildet, som preges av fyll og fanteri fra den mørkebruneste enden av skalaen, toppet med småbarnslige vulgariteter som eksempelvis «det e ikkje første gang æ har fått den trusa di varm, bitch / klam i hakket som på stranda ned på Palm Beach (?)» i låta «Destrukto».
Jeg blir aldri klok på om den tidvis pubertale og parodiske fremtoningen er ironisk ment eller ikke, men det er ikke ofte man hører noen bryter av seg utslitte fraser som «fatteru kisen sainnt» på en like overbevisende og naturlig måte, som Oter gjør i låta «Brass», som for øvrig også er et av albumets absolutt gjeveste spor.
Tekstenes underholdningsverdi er med andre ord akkurat på det nivået man forventer, og det vil si ganske høyt. Den første merkbare forskjellen fra forrige runde er kanskje heller produksjonen og lydbildet, som låter en del mørkere og har blitt litt mer «low-fi» siden sist. Skal man trekke fram noen umiddelbare assosiasjoner, er muligens Beastie Boys’ mesterverk «Paul’s Boutique» en av referansene som dukker opp først, som ikke er en referanse man bør kimse av.
Ellers vil jeg tro at 90-tallet generelt har vært en sterk inspirasjon når det kommer til den musikalske estetikken, hvor til og med et nikk til tiårets største vederstyggelighet, rap-rocken, har fått plass i både «Bouncy» og nevnte «Destrukto», men attpåtil fungerer overraskende bra. At Oter på toppen av det hele slenger ut referanser til tegneseriehelten Pervo-Kris, kan ikke gjøre annet enn å varme hjertet til en gammel «Pyton»-leser.
Når det kommer til produsent Størmers bruk av samplinger, byr plata på intet annet enn et særdeles rikholdig – og ditto hemmelig univers, fullpakket med lokale, musikalske skatter for de virkelig spesielt interesserte. I låta «Brass» hører vi for eksempel et live-opptak fra 1982 med jazzbandet Skansens Fotvarmere, mens «Carmelitz Blitz» skal være basert på en uutgitt låt med Tromsø-punkbandet The Carmelitz, og kirkeorgelet på samme låt er på toppen av det hele spilt inn med Karmelittklosterets gamle elorgel.
En virkelig historisk godbit dukker også opp på albumets siste låt, «Blå Himmel». Låta er basert på et opptak fra Radio Nordlys, som på tidlig 80-tall lagde et innslag om Ølhallens nye piano, hvorpå pianist Faye Holm (som visstnok også skal være Ottesens ste-oldefar) spilte god, gammeldags taffel i en halvtime – akkompagnert av fyllesang som på en eller annen bisarr måte best kan beskrives som en slags (veldig) lokal variant av «Jesus’ Blood Never Failed Me Yet» av Gavin Bryars. Her ligger lydatmosfæren så tett at du nesten kan lukte gammelt ølkliss, tette pissoarer og fulle askebegre fra fordums tid – hvis du våger å lukke øynene.
«Young Hoel II» er uansett et svært forseggjort og detaljert stykke arbeid, og et album man med fordel kan høre igjen flere ganger. Det låter kanskje litt langdrygt, tilfeldig og rotete her og der – hvor det også har blitt plass til en sunn dose internhumor og bak-kulissene-opptak, inkludert et hørespill i tre akter (hvor bare to av dem er med på albumet) – men nettopp disse tingene gjør at skiva føles sjarmerende, levende, ekte og upolert.
Dette er altså ikke et platt forsøk på lettspiselig pop-rap, gudskjelov, men heller en av de mer interessante og underholdende skivene jeg har hørt fra Tromsø på lenge. Sterk femmer.