GHOST «Impera» (Universal Music)

Etter fire års albumpause har forventningene til Ghost-album nummer fem vært mange og store. Man har ikke trengt mye til rock-radar for å legge merke til akkurat dét.

Kanskje ikke så rart, da svenskene har tatt mye av den barnslige moroa tilbake i en musikkfauna der selvhøytidelighet har blitt et helt vanlig karaktertrekk. Satan-flørtende Ghost har slik sett gjort den ultimate synden; de har turt å lage popmusikk av heavy metal, og har siden sjokkdebuten i 2010 revitalisert hardrocken som underholdning.

Bandet, som nå i praksis er soloprosjektet til frontmann Tobias Forge alias Papa Emeritus, har tatt tegneserierocken til et nivå vi ikke har sett på over 40 år – den gang Kiss tiltrakk seg horder av blåøyde barn og all ukelønna deres. Ghosts smarte bruk av mystikk og okkult staffasje har forført mang en mottakelig gladlaks med utvaska bandskjorte på.

Samtidig har plenty av surpomper hevdet at Ghost har tatt rocken et steg både bakover og nedover, men hva er vitsen med rock hvis det ikke er gøy? All denne staffasjen ville selvfølgelig blitt i overkant fjollete om Ghost ikke hadde noe å fare med, rent musikalsk.

Tobias Forge har over fire album vist et sjeldent øre for gode poplåter. Ghost-«ideologen» har riktig nok i enkelte tilfeller også sklidd i sitt eget kliss, og blitt stående fast i spagaten mellom rock og Melodi Grand Prix.

Gjennom sin lek med klisjéer har Ghost funnet en egen nisje. Dette er i aller høyeste grad intakt på plate nummer fem. Siden sjokket har lagt seg for lenge siden, ligger overraskelseseffekten nå kun i musikken.

Ghost blander fortsatt 70-tallets hardrock med 80-tallets heavy metal og tidløs pop. Ved siden av Tobias Forges låtskrivertalent er skamløsheten Ghost sin største styrke. Et band av dette kaliberet kunne aldri ha kommet fra trauste, gamle Norge. (Turboneger må være det nærmeste, men de var jo bisarre og mørke på ordentlig).

Forge smører på tjukke lag av det aller meste på sin nye skive. Å kalle svensken minimalist blir som å kalle Petter Northug diskre og innadvendt.

Som lytter trenger man derfor et betydelig magemål for å klare å svelge unna de musikalske svulstighetene. Tidvis er «Impera» like pompøst som et Trump Tower dekket av neOnfarget krem. En eventyrlig og bombastisk intro setter tonen for albumet. Så slås flomlysene på, og stadionrockpartyet sparkes i gang med energibomba «Kaisarion».

På album nummer fem unngår Forge den lettvinte veien til en rekke billige hits. Man klarer sjelden å forutse neste steg, som skaper en fin uforutsigbarhet og gir låtene lang «levetid». Men det finnes unntak.

Forges musikalske kake er pyntet med 80-tallets AOR og puddelrock. For oss som er mer glad i punk og metal som ikke har vaska seg, har derfor enkelte låter en tendens til å vokse i munnen. «Griftwood» har en lei smak av Ghosts landsmenn Europe, og et refreng like lettvint som en posesuppe med varmtvann fra kjøkkenkrana.

På singelen «Hunter’s Moon» klaffer derimot alt. Låten er et riff-o-rama uten like, som Forge allikevel klarer å lime sammen i en utrolig catchy komposisjon. «Watcher in the Sky» er som snytt ut av Ozzy Osbournes solodebut, armert med sylkvass Randy Rhoads-riffing.

«Darkness at the Heart of My Love» er en smart, og faktisk nokså original, powerballade. Her smir Ghost mesterlig sammen en rekke melodiske komponenter, som kulminerer i et refreng man bare synge med på. På «Twenties» blir Forge derimot overambisiøs, og tryner. Det er rett og slett en skikkelig masete musikallåt.

Soundet på nyplata er om mulig enda breiere og megalomant enn tidligere. Forge har plukket opp tråden med Klas Åhlund, kjent fra Teddbybears, som også produserte Ghosts tredjealbum «Meloria». Omslagskunsten er storslått, som alltid. Og apropos okkulte referanser, er det åpenbart at kunstner Zbigniew Bielak hadde en poserende Aleister Crowley som «modell».

Ghost er på mange måter det ultimate elsk-eller-hat-bandet. I løpet av «Impera» ender jeg faktisk opp med både å elske og hate dem. Det er ganske godt gjort.