Fele, eller fiolinen (her strides de lærde om hva som er rett bruk, la oss sidestille dem, som trekkbasun og trombone), er det musikalske krydderet som kan ta en låt fra å være bra, til å dra den opp i stratosfærer den ellers ikke hadde nådd.

Fela er låtenes rosin i pølsa, musikkens favoritt-Twist og arrangementenes Maradona. Hadde Picasso måtte male med et instrument, ville fiolin vært det opplagte førstevalget.

Per Spelmann hadde som kjent bare ei einaste ku. Og dette til tross, byttet han kua bort, bare for å få fela tilbake. Det sier sitt. FOR Å SI DET PÅ DEN MÅTEN! Per Spelmann var en klok mann (og, forhåpentligvis, veganer).

Så vi hyller ham og fela, flesker til og presenterer her de 20 beste låtene fra populærmusikken, der fiolinen er et bærende, enn si, definerende instrument.

NB: Eventuelle innsigelser om at låtene nevnt under ikke inneholder fiolin, men bratsj eller cello, blir ikke tatt til etterretning, for det er bare sånn «banan er ikke en frukt, men et bær!» og «det heter ikke mandarin, det heter klementin!»-tullball.

Here we fele-go!

NB: Låtene er i helt tilfeldig og urangert rekkefølge. Vedlagt er spilleliste med utvaglte felefavoritter. TIDAL-versjon nederst i saken.

1.TOWNES VAN ZANDT «Kathleen» (1969)

En av verdens vakreste, skjøreste og tristeste låter som noensinne er laget. Teksten til geniet Townes er himmelropende vakkert og vondt på én gang, og han synge helt ubegripelig bra. De strykerne som kommer inn allerede i første anslag av låten er likevel helt essensielle for låtens stemning, og i liveversjonene hans (der han som oftest spilte alene) skriker mangelen på fiolinene i ørene.

«Strykearret på Kathleen er kanskje det beste som er laget av musikk i hele verden», skrev den norske musikeren Torgeir Waldemar i en kommentartråd om Townes på Facebook. Her hadde han selvsagt helt peise rett.

2. THE VELVET UNDERGROUND «Venus in Furs» (1967)

Den beste låten på ei av verdens beste og viktigste plater. Det er ikke så verst, bare det. Mye av magien i låten ligger i den monotone, suggererende kverna som manes frem av bassen og Lou Reeds sleazy og nasale stemme, der han messer om seksuelle preferanser et stykke unna mainstream. Men det som virkelig drar skinne av pølsa her, er John Cales el-fele, som hugger til hele veien, som knivscenen i «Psycho», bare enda skumlere.

3. NEW MODEL ARMY «VAGABONDS» (1989)

Fele er ikke akkurat det første man tenker på når disse Bradford-bøllene kommer på bordet, og det er ikke noe gærent i det. Jeg fulgte dem selv ikke noe lenger enn til den raffe fjerdeskiva «Thunder and Consolation», men jeg synes skiva tapte seg veldig med årene.

Men det gjør ikke så mye, ikke i denne sammenhengen iallfall, for den beste låten på skiva er sågar på sjutommer (som jeg storøyd kom over på salige RockShop), og det kule her er at det er en fiolin som utgjør selve magien i låten.

I albumversjonen er det sågar et helt minutt med fiolin, før frontfigur Justin Sullivan brøler ut et aggro «HEY!» og den smått episke singalong-låten pumpes ut for fur fulle mugger. Låten avsluttes til og med av en raff fiolinsolo. Jeg hadde ikke byttet denne singelen mot ei ku, altså! Sukk.

4. JOHN COUGER MELLENCAMP «Jackie Brown»

Har alltid følt for å tale Mellers’ sak her på berget. Ikke at han trenger det, men han har liksom alltid bare blitt redusert til slags annenrangs Springsteen noe som er litt urettferdig, da dette er et stempel man kan kaste i fleisen på faen så mange amerikanere som spiller rock, synger og trakterer gitar.

Mellers har gitt flere dritbra skiver, og den mer folk-inspirerte «Big Daddy» er ei helt killer skive, der nevnte låt er løftet fra (den er også på sjutommer, som selvsagt også må eies). Han hadde i mange år Lisa Germano som, fast makker i bandet i sitt, og hennes fiolin krydrer låtene så vakkert, så vakkert, og uten at de noen gang blir stående i veien å jåle seg, men heller smyger seg mellom linjene og etterlater låtene med ekstra god duft, som en perfekt vektet, og dermed disket, bruk av parfyme. Også låten, da. Dåååååååååååån, den er så fin.

5. FRANK ZAPPA «Willie the Pimp»

Har aldri vært noen stor fan av Frank Zappa, og synes veldig mye av det som kom fra den kanten var skikkelig uforståelig rumpekunst. Men gøy de debattene han var med i, der det ble snakket om sensur. Det skal han jaggu ha. Og «Bobby Brown» skal han ikke ha. Den er helt forferdelig, og noen burde finne mastertapen på den, surre den til et digert jernrør og senke den i Marianergropen.

Musikalsk er det likevel et og annet fra den tidligste fasen hans som er helt knall, ikke minst når han hadde med seg det virkelige geniet, nemlig den betydelig mer begavede kumpanen Captain Beefheart. I denne låten (som er fra Franks andre soloskive) er det kapteinen som står bak mikken, i den ekstremt suggererende, syra og coole «Willie the Pimp», der fiolinen til Don «Sugarcane» Harris danner selve riffet i låten.

6. THE WATERBOYS «Fisherman’s Blues»

Det er de første skivene de fleste holder øverst av The Waterboys’ utgivelser, og det er ikke noe man trenger å mobbe folk for å mene. Det er stygt å mobbe, og smaken er som baken. Men det er feil uansett, for den beste Waterboys-skiva er «Fisherman’s Blues», og alle som er uenige skal få buksevann. Neeeeeeeeida.

Uansett: Tittelsporet vil sannsynligvis leve så lenge det finnes mennesker. Det er en sånn låt som overlever generasjoner og lever videre som evergreens. Og det er fullt fortjent, uansett hvor lei man måtte være av den. Men det er ikke låtens feil.

Fiolinen til Steve Wickham (som også spiller fiolin på studioversjonen av U2s «Sunday Bloody Sunday», som ikke nådde frem til denne lista) er også helt essensiell her, fra anslaget i låten til slutten, som den også var på mer eller mindre hele skiva.

7. Lee Hazlewood «For One Moment»

Lee var så kul og så tøff at han egentlig ikke trengte andre musikere med seg i studio når han skulle spille inn skive. Jeg hadde lett hørt ham lese opp Nasjonal Transportplan, Bibelen, Koranen og alle bøkene til Snåsamannen, og jeg bare vet jeg ville digget det. Ikke teksten, en bare å høre ham snakke.

Men han kunne jo synge også, og mye coolere enn alle andre i hele verden. Flere av skivene hans er også ganske orkestrerte, han kunne jo gjøre hva faen han ville, men denne innspillingen er noe av det mektigste han festet til riller. Fiolinene ligger øverst i soundet låten gjennom, som liflige hvin fra fyrige kvinner, som det sikkert også var masse av når good ol’ Lee entret et rom.

8. LUCINDA WILLIAMS «Side of the Road»

Til hennes selvtitulerte mesterverk fra 1988 skrev hun «Side of the Road», en låt så hjerteskjærende og hard at det er en fryd, og der hele mantraet er at hun vil være alene, for seg selv lite grann. Ikke for at hun ikke elsker den hun synger det til, ikke for at hun ikke vil ta opp tråden senere, men for at hun vil kjenne berøringen av egen hud, komme i kontakt med seg selv og finne roen.

Så, til slutt, legger hun inn et håp, at også disse dagene vil komme, at man finner hverandre igjen og søker sammen. En himla vakker om et forhold i motvind, der ønsket om å få det til er like hjertelig som det iboende trøbbelet. Og det som virkelig gjør låten, foruten Lucindas eminente tekst og ditto hjertelige vokal, er den såre fela til Doug Atwell.

9. THE WHO «Baba O’Riley»

Det episke åpningssporet på rockmonsterklassikeren «Who’s Next», en låt som heller burde blitt kalt «Teenage Wasteland», som hele skiva strengt tatt også burde hett. Men var det noen som spurte meg? Selvsagt ikke.

Uansett: Det var etter sigende den rablende gale og eiegode trommisen Keith Moon som overtalte låtskriver Pete Townshend til å legge på den elleville fiolinen, som tar over låtens siste minutt, det minuttet som ofte bare fades bort av utålmodige DJ’s. Jeg snakker for en venn.

Men låten hadde ikke vært den samme uten, og i de liveopptakene der Daltrey erstatter fiolinen med munnspill, er det rett og slett ikke like kult.

10. SON VOLT «Windfall»

Hvis jeg får en kniv mot strupen og blir pokka nødt til å velge kun fem låter jeg skal høre på i resten av mitt liv, er denne selvskreven. Rett og slett en av verdens beste låter, løftet fra Son Volts klassiske debut, der den attpåtil åpner hele ballet.

Det finnes ikke bedre låt å kjøre bil til, og det er ingen låter som gir meg mer akutt frihetsfølelse, trøst, utbrytertrang og lyst til å kaste loss og kvitte meg med alt som finnes av anker og feste i livet. Men låten selvsagt også i seg en underliggende sårhet, der stemmen til Jay Farrar gjør mye av jobben, men der den ensomme fiolinen setter to streker under svaret. Da jeg så denne fremført live første gang, bare rant tårene. På en sånn god og rett måte.

11. SIMON & GARFUNKEL «Bridge over Troubled Water»

Når du skriver en låt som blir tolket av Elvis Presley, Aretha Franklin, Johnny Cash, The Supremes, Stevie Wonder, Willie Nelson og mange flere, og den topper hitlistene på begge sider av Atlanteren, vet du at du har truffet ehh … noe. En av verdens mest bejublede, genierklærte og ihjelspilte låter, dette, så det meste er jo sagt om den

. Men fela – fela! – er en unsung hero i denne låten, for det er jo den som utgjør selve crescendoet i låten, på slutten der når det nesten går for låten, er det jo nettopp fiolinen som spiller hovedrollen, og som setter punktum.

La også dette være en generell påminnelse om at den ekstremt uautoriserte Simon & Garfunkel-biografien til Lars Lønning er bokverdenenes mest etterlengtede verk.

12. ROBERT PLANT & ALISON KRAUSS «Nothing»

Skiva «Raising Sand» (2007) som denne er løftet fra, er en bejublet storselger, der det er vanskelig å velge én favoritt. Jeg går likevel for deres tolkning av Townes Van Zandts «Nothing», en av de aller mørkeste og forunderlige tekster og låter som er laget.

Plant synger den så skjørt, følsomt og skjelvende, men det er fela til Alison Krauss som gir låten den ekstra lille touchen, og som virkelig får frem hele mesterverkets iboende genialitet.

13. R.E.M. «Drive»

En fiffig overgang fra forrige låt, for de henger tynt sammen. «Drive» var første singel fra «Automatic For the People», men den forsvant snart i blodtåka etter alle de andre singlene fra samme skive. Det er dumt, for dette synes jeg er et av bandets aller sterkeste øyeblikk.

De har fortsatt den litt snurrige magien de var så alene om, og de ekstremt smakfulle strykerne som er lagt på der, som er med og løfter låten opp og gir den punch er helt vanvittig kule. Og hvem var så master of ceremonies for strykearrangementene på hele skiva? Jo, det var John Paul Jones fra Led Zeppelin, det.

14. BOB DYLAN «Hurricane»

Åpningssporet på «Desire» måtte selvsagt med her, en Dyllis-klassiker som nok er på pallen av hans aller sterkeste kort, fra en helt vill katalog, mer omfangsrik enn det meste. Så det sier jo ikke lite.

Det frådende raseriet til Han Far her er jo helt på bristepunktet, der han bruker hele åtte og et halvt minutt på å ta et oppgjør med justismordet på den svarte mellomvektsbokseren Rubin «The Hurricane» Carter.

Allerede etter 10 sekunder kicker Scarlet Riveras fiolin inn, og gjennom hele låten fungerer den som hissige piskeslag på en mannevond hingst som jages fem mot målet.

15. TINDERSTICKS «Tiny Tears»

Strykere har alltid vært sentrale i soundet til Englands fineste, det helt makalause Tindersticks. Bandet har gitt ut en bråte skiver som er på et svimlende høyt nivå, men de har aldri vært bedre enn det de var på andreskiva, «Tindersticks II» (eller hva man vil kalle den).

Det ble bare gitt ut to singler frea skiva, og et er grunn helt vanvittig at ikke «Tiny Tears» var en av dem, eller ble den tredje, for dette er musikk så perfekt til fingerspissene at det savner sidestykke fra sin samtid. Den sløkke og groovy stemmen til Stuart Staples er eminent, og hele bandet sveiper den seige låten fremover.

Og når strykerne – deriblant en haug med fioliner – kommer inn i midten der, og hele låten eksploderer og tårene renner ut i hele rommet, blir det nesten for meget. The power of the fiddle!

16. THE BEATLES «Eleanor Rigby»

En låt som skiller seg nokså kraftig ut i den enorme skattkista av The Beatles-låter, da ingen i bandet spiller sine respektive instrument, og kun strykere er i sving. Ringo, stakkar, er ikke engang med, da låten også er helt uten både trommer og perk (og han ikke fikk synge).

Derimot er det to celloer, to bratsjer og hele fire fioliner, som produsent George Martin satte i sving under innspillingen, så låten kicker jo inn på alt som er kriterier her, og vel så det. Det er masse mytiske krangler blant nerder om arbeidsfordelingen i låtskrivingsprosessen, og der Lennon og leadvokalist McCartney selv fortalte høyst forskjellige versjoner av forløpet.

En The Beatles-låt uten Ringo, ikke så mye som litt tamburin-klasking engang, er jo helt på grensen til musikalsk blasfemi, men det er likevel litt vrient å kalle innspillingen en fiasko, da den er en av de mest tolkede låter gjennom historien, samt at det faktisk også er en dritbra låt.

Ray Davies i The Kinks, derimot, var ikke særlig glad. Han var jo, generelt, sint på alt og alle og kalte låten «a song designed to please music teachers in primary schools», og tilføyde «I can imagine John saying, ’I’m going to write this for my old schoolmistress». Sjekk for øvrig ut banjo- og steelgitarversjonen til Handsome Family. Den er raff, sitt fravær av fioliner til tross.

17. ELVIS PRESLEY «In the Ghetto»

Texaneren Mac Davis skrev låter som ble hits med mange storheter, deriblant Nancy Sinatra, Kenny Rogers m.fl., men hans bidrag til Elvis’ sangkatalog er nok hans evige claim to fame. «Memories», «Don’t Cry Daddy» og den posthume hiten «A Little Less Conversation» ble alle skrevet av ham, men det er nok «In the Ghetto», monsterhiten fra 1969, som huskes best.

Elvis var jo helt gæren etter strykere, og elsket å lesse på med dem i låtene sine, slik en monark bare kan gjøre så mye hen vil, og iallfall når du het Elvis Presley.

Noen ganger kan det virkelig være for mye av det gode, men i «In the Ghetto» er det perfekt spedd utover, og strykerne er – foruten Stemmen, selve det bærende, musikalske elementet i låten. «In the Ghetto» ble trykket i et førsteopplag på 1 million sjutommere, da den ble sluppet som singel. Tider!

18. STEVE EARLE «When Will We Be Married»

Låten er en eldgammel folklåt, hvis opprinnelse er ukjent, og i relativt moderne tid gjort kjent av allerede nevnte The Waterboys på «Fisherman’s Blues»-skiva (1988).

Året etter var countryrockkometen Steve Earle på en turné i Storbritannia, der han turnerte på sin egen «Copperhead Road» (1988), og om det var en gest til Waterboys, siden han var på britisk jord, eller om han bare var fan av låten i seg selv, vites ikke, men jeg synes denne liveversjonen (som kom ut på skive i 1992, fra en konsert på aktverdige The Town & Country Club) av den er hakket bedre og vassere enn det Mike Scott & co. gjør.

Det er mer trøkk i den, Earle synger den dødsbra, og riffet, og det som er selve den tematiske motoren i låten, er fiolinen (som det også er i Waterboys-versjonen=. Denne er bare enda bedre. Også er innspillingen en viktig dokumentasjon for et beist Steve Earle var av en liveartist på denne tiden. Det må vi aldri glemme.

19. ROBERT FORSTER «One Bird in the Sky»

Enhver anledning til å gi Robert Forster litt ekstra oppmerksomhet, er en mulighet man alltid må gripe begjærlig med hender. Den ene hjernehalvdelen i australske The Go-Between har gitt ut et knippe uhorvelig fine skiver etter at hans makker og gode venn Grant McLennan døde så altfor, altfor tidlig, i 2009.

2019-skiva «Inferno» hørte jeg egentlig altfor lite på da den kom, men har plukket den opp en rekke ganger etter og liker den kjempegodt.

Sistelåten er av det helt vidunderlige slaget, en låt som starter helt nedpå, men som får vinger og letter når Karin Bäumler forsiktige fiolin kommer inn fra høyre. Alle burde høre litt mer på Robert Forster. For alles del.

20. NEIL YOUNG «A Man Needs a Maid»

En av de mest kjente og episke låtene vår favorittcanadier har laget, og helt klart med en av de mest absurde tekstene. Men det skal vi ikke bruke mot ham, da låten i seg selv kunne vært fremført med teksten til ei bruksanvisning for montering av badstuovner – på ungarsk. Så objektivt vakker er den.

De første versjonene han fremførte live var kun med piano («Live at Massey Hall 1971»-versjonen er helt tullete bra), men da monsterklassikeren «Harvest» skulle festes i riller, fikk han London Symphony Orchestra inn i studio, under kyndig ledelse av produsentgeniet Jack Nitzsche, der de drøyt pompøse fiolinene blir svært sentrale i soundet. HJÆLPES, så vakkert det er.

************************

Mange andre var med helt inn i semifinalen, men røk ut på grunn av diskvalifikasjoner, nivå eller sprø tilfeldigheter. Derfor er det også laget ei spilleliste, hvor flere fjonge fele-frekkaser er med. Så sjekk ut den før du begynner å klage og påpeke hvorfor den og den og den ikke er med, men burde vært det. De 20 beste er uansett de ovennevnte.