Det er allikevel fristende å dra musikalske paralleller til mørket, mystikken og uforutsigbarheten i David Lynch-universet. Disse karakteristikkene beskriver nemlig store deler av Van Ettens femte album, og det er selvfølgelig langt fra tilfeldig at hun ble hentet inn for å fremføre sin egen musikk i TV-serien.

Det bleke, men fattede åpningssporet «I Told You Everything» sveiver dette ti låters lange showet i gang. Her overraskes vi av friske kontraster mellom de nakne, harde pianoakkordene, og en stemme som får meg til å tenke på et vampete, rebelsk og autoritært goth-avkom av Emmylou Harris.

Den mørke, trip hop-inspirerte «Memorial Day» gir Lana Del Rey noe å strekke seg etter, mens lettbeinte vestkystvibber punkteres av en Charles Manson-aktig ondskap i den briljante «You Shadow. I lyrikken er det ofte vanskelig å være sikker på om Van Etten omtaler noe direkte tragisk eller helt hverdagslig, men en mørk form for humor fungerer i flere vers som djevelen på skuldra.

Flere referanser til andre artister betyr dog ikke at Van Etten mangler signatur. New Jersey-artisten har nok personlighet til å fange oppmerksomheten, og suger deg gradvis dypere og dypere inn i sine eventyr. Intimitet brukes ofte som synonym for kos, men det ligger også et visst ubehag i komme så nært innpå Van Etten som vi gjør på hennes nye plate. Dette tilfører låtene spenning, på samme måte som en god thriller i bok- eller filmformat.

I den grad Van Ettens musikk noen gang har tilhørt en sjanger (den komiske merkelappen «indie-folk» har blitt en gjenganger), kutter hun alle bånd til disse på «Remind Me Tomorrow». Alle de løse trådene har hun så vevd sammen til en mektig musikalsk knyttneve – en knyttneve som riktig nok ofte løses opp, for å stryke deg forførerisk på kinnet med delikate melodier. Popfaktoren er ganske høy, og synthfaktoren enda større.

Låtene presenteres en intelligent måte av John Congleton, mens Jaga Jazzists Lars Horntvedt er blant kobbelet av musikere som pynter musikken på lekreste maner.

På «Comeback Kid» gir Van Etten både PJ Harvey og Patti Smith litt nødvendig konkurranse. En aggressiv elektrobeat gyver løs på mellomgulvet uten noen form for nåde, mens ordene leveres med en intens nonchalanse. Det låter bare så jævlig tøft da Van Etten løfter haka, og fyrer løs med: «I’m the runaway – I’m the stay out late – I’m recovering – Kid, at the top of our street». Pent er det ikke, men derimot selve skoleeksempelet på en ekte banger.

I «Seventeen» låner Van Etten flere triks fra sin sambygding Bruce Springsteen. Hennes oppvekstskildring er mer abstrakt enn vintage Brooz, men låten bobler av samme energi, hormonelle iver og usikkerhet.

37 år gamle Van etten har brukt fem år på oppfølgeren til den glimrende «Are We There». Det har resultert i hennes sterkeste plate til nå – som garantert vil dukke opp på en del «Topp 10»-lister når musikkåret 2019 skal oppsummeres.