Jeg har mistet tellinga på hvor mange album de norske boogierock-kongene har gitt ut. Det er for så vidt irrelevant så lenge de fortsetter å levere her og nå.

Nyplata «Normal is Dangerous» er nemlig ikke lyden av gamlinger som klamrer seg til den ene greia de kjenner og liker. Dette er lyden av folk som har rock’n’roll i blodet, og er fysisk nødt til å riste den ut av kroppen. Backstreet Girls spiller med en energi man ikke kan «fake», og selv om det er litt fjollete å omtale musikk som ekte, er blir det ikke mer rett-fra-levra enn dette.

Bjørn Müller holder koken godt bak mikrofonstativet. Overraskende godt, vil jeg si. Hva slags «fem om dagen» Norges Joey Ramone foretrekker vet jeg ikke, men det venter neppe noen rolle i en Bama-reklame med det første. Man hører at mannen som nærmer seg seksti må presse litt ekstra for å få lyd nok ut av den lange kroppen – samtidig gir dette Backstreet-vokalistens stemme litt ekstra edge.

Müller og den lille gitarguden Petter Baarli er som de slemme onklene som sniker deg inn på fest, gir deg en øl under bordet, og introduserer deg for jenter du ellers aldri ville turt å se i øynene.

I motsetning til Petter Baarlis flotte soloalbum fra 2016, er det ingen produksjon å snakke om på «Normal is Dangerous». Norges flotteste rocketroll fikk eksperimentert litt med «andre stoffer» under sololøpet, og følger nå det faste boogiesporet fra forrige Backstreet-album «Don’t Mess With My Rock’n’Roll» (2017).

Bandet holder seg innfor det klassiske Backstreet-formatet, og da er det «plugg i og spell!» som gjelder. På denne plata debuterer Frank Albin Tostrup bak slagverket, mens Morten «Mormone» Lunde gjør et lite Backstreet-comeback som bassist. Den nye kvartetten låter som limt til hverandre gjennom innspillinga, som i praksis er gjort live i et sveitsisk studio sammen med den greske metalprodusenten Stamos Koliousis. Soundet blir allikevel litt streit, jevnt og flatt gjennom et helt album.

«Status Quolity» vinner prisen for årets beste låttittel, i tillegg til det tøffeste slidegitar-riffet på denne siden av Rose Tattoo. «Goat» må derimot dele prisen for det minst subtile, men stiligste, tyveriet av et AC/DC-riff med tittelsporet. Min favoritt er allikevel sistelåten «Motorhellway», som skiller seg ut med et litt mørkere humør og iskaldt banjospill (!).

Backstreet Girls er ikke bandet som vil redde rocken, men den trenger jo uansett ikke førstehjelp – selv om folk med jevne mellomrom driter seg ut med å skrive rockens nekrolog (i fullt alvor!). Baarli, Müller og fungerer derimot som en påminnelse for hvor morsomt man kan ha det om man dropper alle pretensjoner, ambisjoner – og bare gjør hva man elsker.

Hovedårsaken til at bandet fortsatt har så mange dedikerte fans er at folk fortsatt liker å ha det gøy. Heldigvis! Så kan alle de andre bandene ta seg av alvor, kunst og sånn.

Hvor mange av disse låtene man kommer til å huske om et par år, er jeg usikker på. «Normal is Dangerous» er ikke der oppe med mine personlige Backstreet-favoritter «Sick My Duck», «Tuff Tuff Tuff» og «Boogie Till You Puke».

Men Backstreet Girls spiller musikk for øyeblikket, og ikke til ettertanke. Etter 35 år i rockens tjeneste viser de ingen tegn til å stivne – Oslo-bandet sørger derimot fortsatt for trampende føtter og økt puls. It’s only boogie woogie – but I like it.