Det skulle vise seg at vokalist Kjetil Holmstad-Solberg og Rundberg-klanen fortsatt kan by på overraskelser.

«Lines Across Lights» er på ingen måte lyden av et konservativt band, ei heller en gjeng på desperat søken etter å fornye seg selv. Violet Road evner å holde lytteren på tærne, men har laget et variert album som henger godt sammen. De spiller ikke «safe» etter bruddet med gigantselskapet Sony Music.

Plata innledes av en vaskeekte lekkerbisken gjennom singelen «Keep On Running»; en semiballade i det vi nå må få lov til å kalle klassisk Violet Road-stil. Kall det nordlyspop, om du vil. Musikken vil fungere ypperlig som lydspor til (bevegelige) bilder av den nordnorske kysten kledd i høst- eller vinterdrakt. Vær så god, Visit Tromsø! Bare hyggelig.

Nok en gang er det vokalist Kjetil Holmstad-Solberg som inntar rollen som bandets joker; han som sørger for både gjenkjennelseseffekt og nødvendig x-faktor. Som komponister er «Lines Across Light» Violet Roads mest ambisiøse plate til nå, og gutta lykkes med de fleste av sine eventyrlystne krumspring.

Platas første del er utvilsomt det beste jeg har hørt fra Tromsø-bandet, men gullrekka blir til gråstein i «Everybody Sometimes» – en av disse trivielle gladlåtene som Violet Road alltid skal ha med på laget. Jeg har sett disse mer dansbare, joviale lettvekter-låtene fungere godt på konserter, men «Eveybody Sometimes» blir malplassert på en ellers god plate.

Holmstad-Solberg er som skapt for lett melankolsk balladeføleri, men når det blir for mye hurragutt i monitor fra resten av gjengen faller jeg av lasset. Når dét er sagt, er «Lines Across Lights» Violet Roads mest avmålte plate til nå.

«Driving On» er enkeltlåten jeg ender opp med å vende tilbake til. Det er i dette farvannet Violet Road er stødigst; når de legger seg midt mellom Depeche Mode og Pink Floyd. Om jeg kunne velge, hadde Håkon Rundbergs iskalde synth fått være melodibærende på enda flere låter, mens fuzzboksen også hadde blitt tråkket oftere på.

«Scoundrels» er platas mest atypiske låt. Mørk gospelkoring innleder platas mest eksplisitt rytmiske spor, som er tydelig inspirert av Tom Waits og vaudeville-tradisjonen. Byttet av trommis har neppe hatt noe å si for denne plata, da «bror nummer fire» Herman Rundberg rakk å være med på hele prosessen før han takket for laget.

Violet Roads plater har aldri vært preget av slurv, men «Lines Across Light» har nok den mest forseggjorte produksjonen til nå. Amerikaneren Joel Hamilton har ikke en CV som rettferdiggjør merkelappen «superprodusent», men lydbildet er uansett preget av godt håndverk, god balanse og gode ører.

At hvert sekund er spilt inn i Kysten studio her i Tromsø er et tydelig bevis på at byen endelig har innspillingslokaliteter i kategorien top notch. Bandet har da også nytt godt av lokal arbeidskraft, eksemplifisert gjennom det svært vakre strykerarrangementet på «Always» signert NOSOs Bernt Simen Lund.

PS. «Lines Across Light» kommer i en griselekker vinylutgave, med et spesialdesignet «stjernebilde» til hver av de ti låtene. Og skikkelig vinylporno blir jo aldri feil.

data-type="a" data-id="90732560">