– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei skive. Hvilken?

– Verdens beste plate: «KISS ALIVE!» (1975).

– Haha! Intet mindre. Men den var jo helt sykt viktig for mange, ikke minst for bandet selv. Husker du når du selv ramlet over den?

– Det er jo helt tilbake i 1981, da jeg var fire år. Det var en nabo som kom innom oss med skiva på vinyl, med det som fortsatt er det tøffeste coveret jeg noensinne har sett. Altså, det er jo et topp 10-album, bare ved å se på den! Man skal ikke underkjenne det visuelle aspektet. Og når nåla datt ned i vinylen, var det altså bare ei helt vanvittig reise jeg ble sendt ut på, som fortsatt ikke er over.

foto
KISS «Alive» (1975)

– Kan man si at den har vært toneangivende for ditt eget liv?

– Ja, helt klart! Derfra og ut var det kun kassetter med Flåklypa og KISS. Og mens mange andre falt av på KISS, synes jeg både skiva og bandet har stått seg helt enormt. Og der er «Alive» aller best. Så selv om det er produsert litt, og tatt vekk noen skjønnhetsfeil her og der, er dette et sammenhengende verk, verdens beste verk! Jeg har dessuten hørt de outtakesene som ikke fant veien til skiva, og det var smart av produsent Eddie Kramer å ta dem ut. Juks er ikke bra, men her er det heller snakk om små justeringer.

– De to første liveskivene deres kom jo ut mens de var et rockband, og før de begynte å lage disco. Er de den optimale måten å sjekke ut bandet på?

– Ja, det er helt riktig. I ‘75, da den første kommer ut, er de i ferd med å gi opp, og plateselskapet har brukt enormt med penger på dem. Det var jo i den tiden da selskapene backet opp artistene sine, men nå var butikken i ferd med å gå konkurs. Men de spilte dritmye live, og trakk bra med folk. De solgte bare ingen skiver. Resten er jo historie.

– Husker selv at jeg hørte masse på trommesoloen på «100.000 Years». Du er trommis selv. Peter Criss: Hvor står han i din rangering over trommiser? Han er jo ingen John Bonham.

– Han er ekstremt undervurdert! Og han var jo en litt uortodoks tungrocker, og KISS var jo ikke så tunge på labben som han ville. Jeg synes således at den trommesoloen er et selvstendig verk i seg selv. Ja, en fantastisk komposisjon! Og den hadde de skreddersydd for ham, og fintunet etter hundrevis av konserter, de er så utrolig drilla her. Og det er jo ikke bare en trommesolo, derfor digger jeg den så inderlig. Er egentlig ikke noe superkeen på trommesoloer generelt, men her er det så mye musikalitet, og det fortjener syv minutt.

– Haha! Det kaller jeg svar på tiltale. Jeg ga dem opp da de kastet maskene, hvor lenge fulgte du dem?

– Hele veien fram til gjenforeningen i 1996! Ja, altså, på «Psycho Circus» (1998), da begynte det å bli tynt, gitt. Men når man er fan av et band, er det som et fotballag du holder med, du gir ikke opp, og står ved dem.

– Njaaa, men greit. Ser den! Du har nevnt naboen. Hadde du noen flere musikalsk mentorer i ungdommen din?

– Ja, flere perifere karakterer, og selvsagt veldig mange av mine jevnaldrende, som på felles basis ramlet ned i tungrockgryta tidlig. Jeg var jo helt avskåret fra punk og den slags, før jeg flyttet til Oslo i 2002, og derfor var det Purple og Zeppelin, Maiden og – selvsagt – KISS. Vi brydde oss ikke om noe annet, og hørte heller ikke på norsk musikk, med unntak av DumDum Boys. Kristiansund var så utenfor alt da, og hvis man er i en klikk, så er man i den klikken. Broren min, han Brynjar, var mer sånn pop- og rocktype, og rådigga Neil Young, men også pop som Spandau Ballet og Huey Lewis and the News.

– Åh faen! Men du har vel heller aldri forlatt den plattformen av tungrock helt?

– Nei. Jeg fant det så tidlig. Eller, det fant meg. Jeg har aldri rygga ut av den garasjen, jeg.

– Haha! En knall metafor. Hva er det beste du har sett live, da?

– Iron Maiden, Oslo Spektrum – Fear Of The Dark Tour, 31. august i 1992.

– Den kom jaggu kontant og presist! Det virker som dette er noe du har konkludert med for lenge siden. Fortell!

– Det var så stort. Jeg hadde vel bikket femten år, og fikk lov til å dra til Oslo med Brynjar, han var ikke spesielt interessert, men ble med for å backe meg opp. Bare det å dra til Oslo var stort! Så husker jeg vi sto utenfor Oslo Spektrum i syv timer med penn og papir, og jeg snakket masse Brynjar om hva jeg skulle si og spørre om, når bandet kom og snakket med oss, for det var jeg helt overbevist om at de kom til å gjøre. Herregud, jeg hadde så mye å spørre om!

– Haha! Klassisk opplegg det der. Og du møtte dem selvsagt ikke?

– Jo! For plutselig kommer tre fra bandet ut, og jeg fikk snakke Steve Harris. Haha! Og alt det glupe jeg skulle spørre om! Her kom sjansen! Nå skulle man virkelig få svar på absolutt alt man lurte på. Og alt det jeg lurte på ble kokt ned til det glupe spørsmålet «Ehhh … Are you looking forward to the gig tonight»?

– Han svarte «Yes!».

– Hahaha! Så forferdelig! Men så kult, likevel! Og det var tidenes beste konsert?

– Ja, altså, det kunne jo vært verdens dårligste gig, og det ville fortsatt vært fantastisk. Men jeg hadde kun sett noen lokale bluesband i Kristiansund, og Knudsen og Ludvigsen på Paviljongen. Så dette var noe annet, kan du si. Vi sto nesten fremst, midt i en folkemengde som flyttet seg fram og tilbake, og der en blanding av frykt og eufori gjorde alt så forbanna skjellsettende og innmari tøft. Ja, tidenes beste konsert!

– Fantastisk. Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet? Hvilket musikalsk kunstverk skulle du ønske du selv sto bak?

– «Hot Legs» av Rod Stewart, fra albumet «Foot Loose & Fancy Free» (1977).

– Kult! Rod goes Stones!

– Det er jo ikke hans aller beste låt, han har jo gjort så mye bra, men søren for en sann glede av en låt! Jeg er jo en relativt glad gutt, og denne er jo en ren lykkepille av en låt, med et lyrisk innhold av toppklasse!

– Haha! Jeg husker også videoen, med Rod i snekkerbukse og mye ehhh … legs.

foto
Rod Stewart: Gladgutt i snekkerbukse. Foto: Skjermdump Youtube

– Ja, den er altså helt enorm! Det er noe med den som gjør at hver gang jeg hører den, så blir jeg både tørst og glad og vil drite i alt annet. Altså, hvis du ikke blir blid, og flirer høyt av denne, da er du bare en surkuk!

– Og det er ikke Rod! Er jo relativt sen Rod, dette. Men han var likevel bare i begynnelsen av trettiårene.

– Ja, han var jo vanvittig produktiv og ga ut to plater i året. Det er hans åttende soloskive, i tillegg til Faces og det han gjorde med Jeff Beck Group. Alt i løpet av en tiårs tid. Også begynte jo også han å lefle med synthen etter hvert, men han ville følge med i tiden, så det er greit. Han sier jo selv at det er ingenting han blir så deprimert av som et tomt sete i salen. Og den salen er som regel fylt til randen av kvinnfolk, og da gjelder det å henge med i tiden. Som han alltid har gjort. Også er han en sanger av rang. Han kan gjøre hva han vil, han.

– Amen! Du får med deg en ekstra død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i sekken?

– Først vil jeg definitivt gå for en Vox Apache 2 gitar med innebygd trommemaskin. Hahaha! Jeg har spilt i band i 30 år, men jeg vet ikke engang hvordan man engang holder i en gitar, enn si spille på den. Jeg kan ikke ett grep! Men denne har trommer i seg, så da kan jeg kanskje bruke tida på den øde øya til å lære meg litt. Og kanskje skrive noen kule låter.

– Hvordan skal du klare dette uten strøm?

– Ah! Selvsagt, nei, da går det jo ikke. Hmmm … altså, jeg er en ganske ubrukelig terrengtype, er ganske tunglært, og går jo i skinnjakke og Converse hele året, så det livet der ute kan jo ikke gå bra. Han Bear Grylls har skrevet ei bok som heter «How to Stay Alive: The Ultimate Survival Guide for Any Situation». Den trenger jeg nok. Ja, skit i gitaren. Jeg tar boka!