JULIANNA RIOLINO «All Blue» (You’ve Changed)

Julianna Riolino har, fram til nå i hvert fall, vært mest kjent som medlem i Daniel Romanos fabelaktige backingband The Outfit, der hun med sin krystallklare, lyse og skarpe stemme akkompagnerer Romano på ypperste vis.

Etter at hun ble invitert inn i kollektivet, har hun fått ta masse plass, både på skive og live. Hun synger sågar lead på singlen «The Motions», en av årets flotteste og mest episk vakre singler, fra årets knallert «The Motions», og da Romano turnerte Europa i sommer, fremsto hun som en slags co-pilot på scenen, der hun var minst like mye frontfigur som Far selv, dundrende energisk og så smekke full av attitude og karisma at det var til å dåne av.

Samme da hun koret for Carson McHone dagen før Daniel Romano spilte på årets Buktafestival. For en gjeng. Kan ikke huske sist jeg så eller hørte et band med så mange individuelle talent samlet på ett brett.

På det som er hennes solodebut (hun ga ut en framifrå og fjong EP, «J.R.» i 2019) har hun også fått med seg deler av dette kollektivet (både Ian og Daniel Romano er med på trommer og gitar), men her handler det om Riolino selv, og bare henne, og takk og lov for det.

Låtene er lekkert produsert, der den lyse, krystallklare og framifrå stemmen hennes hele veien er det bærende elementet, og med både to og tre stemmer lagt over og under. I tillegg krydres det hele veien med seks- og tolvstrengere, akustiske og elektriske gitarer, tangenter, en forsiktig barytonsaks, pedal steel (Aaron Goldstein, som lever de godsakene har spilt med nevnte Romano, men også med landsmennene i The Sadies og Cowboy Junkies) og snasen perkusjon og trommer.

JULIANNA RIOLINO «All Blue» (You’ve Changed)

Det kule er at skiva er helt umulig å plassere inn i noen bestemt sjanger. Her sys smektende pop med referanser til både 50- og 60-tallet sammen med country, rock og små drops av luftig vestkyst til en sammenhengende, rød – enn si blå – musikalsk tråd.

De elleve låtene, fordelt over sympatiske 37 minutt, er nydelig og nennsomt stablet oppå hverandre, og der det er litt urettferdig å trekke ut enkelte mot andre, men det er likevel noen som stikker seg ekstra ut her. «Queen of Spades» høres ut som ei blanding av George Jones og Dolly Parton og er – by a mile – en av årets beste countrylåter. Herregud, de harmoniene.

Foto: Press/ Colin Medley

Rumpesparkeren og vitaminpillen «You» er ren og eminent powerpop som strutter, og der melodilinja gir en fornemmelse av girl groups, fra tiden før hele verden visste at Phil Spector var en flaming psycho. Jeg er også veldig svak for 70-tallpastisjen «Why Do I Miss You», der det 51 år gamle riffet fra T. Rex’ «Get it On» er mesterlig resirkulert.

«Thistle and Thorned», den avsluttende, sørgmodige og hinsides vakre balladen som avslutter hele skiva, fremføres av Riolino alene, kun backet av en nylonstrenggitar. Her synger hun altså så latterlig bra at det halve kunne vært nok. Det er både autoritært og yndig på én og samme gang, litt som hun også fremstår live.

Jeg er dypt misunnelig på dem som nå får oppleve dette live, med The Outfit som backingband, for denne musikalske three piece-konstellasjonen, med Daniel Romano, Carsom McHone og Julianna Riolino, må virkelig være noe av det aller, aller beste man kan oppleve fra ei scene anno 2022.

Nå håper jeg, uavhengig av dette, at Riolino bare peiser på med solokarrieren sin og freser ut flere skiver mens det koker, for dette er dritbra og vi vil ha mer. Nå.