MUDHONEY «Plastic Eternity» (Sub Pop)

Mudhoney var det aller beste bandet i det enorme kaoset og rock’n’roll-bølgen vi etter hvert kalte grunge, og de har aldri sluttet å levere varene. Frontfigur Mark Arm er sågar en av de få gjenlevende vokalistene fra de mest sentrale bandene (i lag med Pearl Jams Eddie Vedder, som tok over for avdøde Andrews Woods i forløperen Mother Love Bone). Han og gjengen viser heller ingen tegn til svakhet eller resignasjon.

Det er nesten naturstridig at et band holder sammen over så lang tid, attpåtil uten nevneverdige utskiftninger. Makker og gitarist Steve Turne, samt trommis Dan Peters, har vært med helt siden debutsingelen, den banebrytende klassikeren «Touch me I’m Sick», og bassist og «nykommer» Guy Maddison har spilt i bandet siden 2001.

Det er sjelden kost i en bransje som spiser folk og produserer konflikter. Metallica (den nye skiva skulle vært anmeldt her i dag, men sykdom i redaksjonen gjør at vi kommer sterkere tilbake med fasiten neste fredag), Stones og DumDum Boys og Hellbillies er andre orkestre i samme liga. Takk og lov at de finnes og at de bare fortsetter å peise på. Og, ikke minst, at de fortsetter å turnere, fordi de har lyst.

«Plastic Eternity» (som attpåtil gis ut på Seattles mest kjente etikett, Sub Pop, der de har vært siden debuten, med et lite avhopp til Reprise/Warner på midten av nittitallet) er bandets ellevte skive, i tillegg til en drøss EP-er, singler og sideprosjekt fra de respektive medlemmene, som gir et fint snitt på cirka ei skive hvert tredje år.

Det kule er at de gjennom alle disse årene har klart å opprettholde et nivå som gjør at ei ny skive fra dem fortsatt føles som en begivenhet. Det er mer enn man kan si om de fleste band med så lang fartstid.

På toppen av det hele har de klart å utvikle seg, samtidig som de har klart å bevare sin egenart og særegenhet. Mudhoney i 2023 høres fortsatt ut som seg selv. Dette er ikke bandet som plutselig begynner å lage rumpekunst eller tukle med formelen som har gitt dem den fortjente statusen de har.

De er likevel ikke umakredde for nye tanker og ideer. «Since We’ve Become Translucent» (2002) var et modig og eksperimentelt album, der «Fun House»/ Mackay/ The Saints-saksofon fylte ut soundet og ga dem mer psykedelisk slagside.

Denne gangen har de gått inn i studio med ideer som ikke var ferdig utviklede, men skisser skrevet under pandemien, dog uten noe sutrete presseskriv om «den tunge tiden under isolasjon», slik annethvert presseskriv fortsatt tyter over av, og som det snart må bli slutt på. Mudhoneys valg var derimot for å gi skiva et anstrøk av spontanitet og lekenhet, en metode de aldri har prøvd før, men det funker.

«Plastic Eternity» er også den første skiva med eksterne, kunstneriske bidrag, der produsent Johnny Sangster har pumpet inn friskt blod og nytt DNA i tjømda, som bidragsyter på låtskrivingen i tre av sporene, deriblant i den The Stooges-drivende «Cry Me an Atmospheric River», der både Justin Timberlake og Espen Linds tåreperser får kjørt seg med niagarafall-mengder av aggresjonstårer.

Tittelsporet er, som «Digital Garbage» (2018), et anskrik mot samtiden vår, der Mark Arm høres oppriktig forbanna ut mot alt som er laget av plast; fra modeller og soldater til plast i havet, plastisk kirurgi og kjærlighet laget av det samme rælet. Humor og sinne i en herlig miks.

Det fascinerende og kule her er uansett at det høres ut som de har det regelrett gøy i studio, og at de har laget nok et album de skal ha det gøy på turné med. Så får jeg heller bære over med at Arm synger en hyllest til små hunder i avslutningssporet «Little Dogs». Valper er nå greit, men voksne hunder skal, som vi alle vet og er hjertens enige i, være store.

Da Mudhoney slapp debutsingelen sin, var vi like nært 1955, altså året før rock som kunstform ble oppfunnet, som vi var vår egen samtid og 2023. Det er selvsagt en skummel tanke man ikke bør dvele for mye med uten å risikere å bli klin gæren, men det er jo også veldig, veldig kult.

Heldige oss som har fått være med hele veien. Måtte vi alle få oppleve 34 år til med dem. Egon (85) gleder seg masse til skive nummer 22! Sterk firer.