RÖYKSOPP «Profound Mysteries III» (Dog Triumph)

Det har blitt et særdeles produktivt 2022 for Röyksopp, som etter åtte år i albumdvale har slengt ut intet mindre enn tre fullverdige album i løpet av noen måneder.

Nå er tredje og siste del av trilogien «Profound Mysteries» tilgjengelig, og Röyksopp runder det hele av i trygg og velkjent stil.

Som på de to foregående albumene har duoen fått god hjelp fra vokalistene Susanne Sundfør, Astrid S, Alison Goldfrapp, Jamie Irrepressible, Pixx og Maurissa Rose, som alle også bidrar til helhetlig å knytte trilogien godt sammen. Videre med på laget er også kunstner Jonathan Zawada, som har laget unike visuelle elementer til hver enkeltlåt på de tre albumene.

Halvparten av «Profound Mysteries III» sine 10 spor har allerede vært tilgjengelig som singler en liten stund, så det er ingen ubehagelige overraskelser her – Röyksopp har for lengst funnet en formel som fungerer, og de holder seg til den.

Åpningssporet «So Ambiguous» låter både episk og mektig, med behagelige, flytende strykere som fort drar tankene mot mastodontlåten «Röyksopp Forever» fra 2009-albumet «Junior», og man mistenker fort at Tromsø-duoen har spart mange av de beste godbitene til siste del av trilogien.

Den påfølgende sangen «Me&Youphoria» låter umiddelbart mer som klassisk Röyksopp, i hvert fall som det har gjort de siste årene, med glatte, luftige og tidvis retro synthriff, disco-vennlige beats med en kvinnelig vokalist dandert på toppen. Det fortsetter i samme spor på sistesingelen «Stay Awhile», med bandets uoffisielle tredjemedlem, Susanne Sundfør på vokal.

Det tar en litt annen retning med «The Night», hvor det vendes mer tilbake til techno-røttene. Låten starter minimalistisk og kontant, og har en produksjon og et driv det ikke blir helt urettferdig å sammenligne med noe Kraftwerk kunne ha funnet på. Det tar imidlertid ikke lang tid før elektronikaduoens umiskjennelige særpreg, og Alison Goldfrapps vokal, har tatt over lydbildet igjen, med akkurat den riktige mengden lekenhet som skal til for å løfte det til et nytt nivå.

Tempoet dras også noen solide hakk ned igjen på «Lights Out», som gir et aldri så lite avbrekk før albumets mest soleklare høydepunkt, «Speed King» – et vocoder-drevet beist av en låt på nesten ni minutter. Flere høydepunkter kommer også i form «The Next Day», med glitrende vokalarbeid av Jamie Irrepressible, samt den småfunky og 80-tallspregede «Just Wanted to Know».

Et lite aber med å levere noe såpass formstøpt, er at det i enkelte øyeblikk kan låte en smule uinspirert, eksempelvis «Feel It», som kan minne mer om noe som ble improvisert fram i studio, enn et solid stykke håndverk, som eksempelvis «The Ladder» fra første del av albumtrilogien.

Uansett låter enheten Röyksopp mer voksen enn på lenge, noe som kanskje bare er naturlig – Berge og Brundtland er jo ikke akkurat noen småpøbler lenger, og har hatt en lengre og jevnt over mer suksessrik karriere de fleste andre artister bare kan drømme om. Likevel er det langt fra mørkt og introvert, og de små innfallene av oppfinnsomhet og galskap sørger for å krydre albumet godt. Låten «Like An Old Dog» er et godt eksempel på dette, og gir både albumet og trilogien en høyst verdig avslutning.

Til tross for et par låter man lett skipper over, er dette et album man mer enn gjerne hører om igjen, og som helhet er trippelalbumet «Profound Mysteries» utvilsomt en av årets beste pop- og elektronikautgivelser.