I WAS A KING «Follow Me Home» (IWAK)
Åh, så trygt og godt det er å vite at vi har noen band man bare vet at ikke er i stand til å gi ut noe middelmådig, om de så prøvde hardt. At det er noe forutsigbart fint og pålitelig der ute, i en verden som føles stadig skumlere og mindre forutsigbar. Ei ny skive med I Was A King (IWAK) har alltid føltes viktig. Nå føles det enda viktigere, hvor pompøst det enn måtte høres ut.
Det føles som om IWAK har vært der i en evighet, og 15 år er jo ikke så langt unna heller. Skivene deres har alltid vært bra, og jeg husker særlig hvor bergtatt og slått i bakken jeg ble av den selvtitulerte fullengderdebuten da den kom i 2007, ikke minst den 57 sekunders popkinaputten «California», en låt jeg fortsatt ikke klarer å høre uten å trykke på repeat et par ganger.
De har aldri sluttet å være bra heller. Den litt mer eksperimentelle «Isle Of Yours» (2014) er et sant mesterverk (herregud, som jeg misunner dem som fortsatt ikke har hørt genistreken og låten «One of Us», og tittelsporet for den saks skyld) og ei skive jeg aldri blir ferdig med. Samme kan sies om den Norman Blake-produserte «Slow Century».
Og sånn kunne jeg fortsatt å ramse opp til det hinsides trøttende. Anbefaler alle som liker stort popkunst å dykke ned i hele katalogen.
I dag er de iallfall tilbake med nytt album, og pressebildene viser at grunnstammen i bandet fortsatt er duoen Frode Strømstad og den nær sagt allestedsnærværende Anne Lise Frøkedal. De to later til å ha et Jagger/Richards-fruktig samarbeid som bærer bugnende resultat hver gang de kommer i et rom.
Fire av låtperlene har allerede blitt sluppet som digitale singler, slik det av én eller annen tullete grunn skal være i dag, men de har jeg ikke turt å høre for mye på, i frykt for å slite dem ut og kødde til albumfølelsen jeg nå sitter og nyter til fulle. Ja, jeg har passert 50.
Og her ruller bare popperlene utover, tolv i tallet, alle sammen så fulle av harmonisvøpte arrangement og sterke melodilinjer at det, hvis man lukker øynene og ikke ser ut av vinduet, gir en fornemmelse av at sommeren er i anmarsj.
Åpningssporet, sunget av Strømstad, bare akkompagnert av tangenter og Frøkedals andrestemme, er regelrett bedårende, og gir fjonge assosiasjoner til Urge Overkill/Neil Diamonds «Girl, You’ll Be a Woman Soon». Så plugges gitarene inn, både med og uten fuzz, og festen er i gang.
Det høres så forbanna lett ut, det de holder på med, selv om det knapt finnes noe vanskeligere enn å lage pop på dette nivået.
Obligatoriske navn som Teenage Fanclub og Big Star er unngåelige å tenke på, men jeg (tror jeg) hører også vink til både The dB’s, Velvet Crush og likesinnede, bare at de er norske og kunne vært utgitt på newzealandske Flying Nun Records. Det er også mye britisk folk i kulissene, slik det alltid er når Frøkedal har en finger med i spillet. Jeg liker også at de alltid pakker inn enkeltlåter i litt grisete fuzzstøy.
Høydepunktet for egen del er den hinsides vakre folkballaden «Here at Last», et så åpent skamløst tyveri av The Byrds’ «You Showed Me» (mest kjent med The Turtles, men likevel) at det er kult. Den er så vilt vakker og storslått, med et bløtt og tungt sound, perfekt designet for anledningen.
Men det er jo deres egen låt for Fanden! Hele forbanna skiva er jo skrevet av låtskriverparet og helt eminent produsert av Bård Ingebrigtsen (Stein Torleif Bjella, Odd Nordstoga, Darling West, Hedvig Mollestad m.fl.) og er rensket for daukjøtt. Dessuten er den veldig variert, der vakre ballader står rygg mot rygg med psykedeliske støykaskader («Getting Colder») og strøkne og krystallklare popinnertiere («Sweet Things»). For en fest av vellyd dette er.
Nei, bare kom, di lunefulle og harde mørketid. Bevæpnet med «Follow Me Home»-plata er det ingen fare, for her er det så mye musikalsk D-vitamin at solstrålene føles nær uansett. Knall igjen, IWAK. Måtte dere legge turen nordover snart.