QUARTER WOLF «Yeah, Baby» (Westergaard Records)
Den norsk-australske duoen har i flere år gjort seg bemerket som et av de mest livsbejaende og fryktinngytende energiske livebandene i kongeriket. Anført av den vandrende lykkepillen Marius Kromvoll, er de et band du omtrent må være allergisk mot godt humør for ikke å legge din elsk på, om du får oppleve dem live.
Som en norsk Jon Spencer på like store – enorme – mengder kraftfôr og Mack-øl, er Kromvoll og hans hardtslående kumpan simpelthen antitesen til alt som er kjedelig og livstrøtt. Blir du ikke i godt humør av å se dem på ei scene, er det ikke håp. Da liker du i hvert fall ikke rock’n’roll. Your loss.
Dette er deres tredje skive (trur eg, de har jo også klasket ut en rekke singler og EP-er), og bare tittelen sier jo sitt. De er ikke her for å redde verden, ikke for fortelle oss løsningen på verken energi- eller klimakrisa, ikke for å berge rødlistede dyrearter eller for å løse tredjegradsligninger før man går ut i skogen og leker rollespill med ridderdrakt og teite sverd. Takk og lov.
De er her derimot for å gi oss sårt tiltrengt underholdning, pakket inn i flere lag med fuzz og herlig rabalder. Det drysses på med vink til alt fra The Stooges og Raga Rockers (i hommagen til Last Train – «Last Call at Last Train» – hører vi både «Down on the Street» og «Ensom i kveld» og, som om ikke dét var nok, en øldryppende hilsen til Cosmic Psychos’ «Lost Cause»).
På toppen av det hele er det en hyllest til Nord-Norge her, «Let’s Go North», som ikke er hverdagskost fra søringer, en låt som lett kunne vært på Blues Explosions «Acme»-skive. Takk for at sånne band finnes. Vi trenger det mer enn noensinne, med gravalvoret konstant bankende på ruta. Dette er motgiften.
TONY MOLINA «In the Fade» (Summer Shade)
Åh, jeg digger denne mannen. For ikke å si skivene hans. Han er det motsatte av prog, og peiser heller ut skiver tettpakkede av fuzzdraperte poplåter, der spilletiden aldri bikker særlig over halvannet minutt per låt. Beatles, Byrds & Big Star (den hellige poptreenighet) glimrer med sitt nærvær, mens Teenage Fanclub, Hüsker Dü og Thin Lizzy også sniker til seg velfortjente referansepoeng.
Denne gangen får vi 14 glitrende poplåter banket ut i løpet av 18 fortryllende minutt, og det er aldri verken kjedelig eller masete. Låtene bindes strålende sammen, der akustiske ballader i Elliot Smith-land avløses av hardere knallerter.
Det er noe ufattelig kult med et så stort talent, som evner å begrense seg så effektivt, i stedet for å fristes til å gi ut doble og triple album, bare fordi det er plass (på internett eller på CD-er). Her kunne nesten hele skiva fått plass på en sjutommer i 33 1/3 rpm. Preservert sommer, dette, og et deilig sukkertøy av ei skive å hente frem når nettene blir lange.
VALERIE JUNE «UNDER COVER» (June Tunes/ Fantasy Records)
Hun var det vi Nord-Norge kaller en «late bloomer», da hun først for alvor slo gjennom først på fjerdeskiva, den strålende og Dan Auerbach-produserte «Pushin' Against a Stone» (2013). De to påfølgende skivene har også vært eminente plater med musikk i skjæringspunktet folk, country, gospel og blues, men samtidig med karibiske piskeslag, noe som gjør henne til noe helt for seg selv. Ikke minst er den svært typete stemmen hennes et ekstra kraftig våpen for å smelle til seg oppmerksomhet i den enorme artistjungelen der ute.
«Under Cover» er en samling av flere digitale singler, der hun tolker låter av andre, og her er det lagt til noen ekstra godbiter, slik at vi når albumlengde. Det er veldig mye fint her, og den aller fineste her er lett en av årets fineste innspillinger, en helt magisk og hypnotiserende versjon av «Look at Miss Ohio» (med den strålende tekstlinjen «I want to do right, but not right now»), åpningssporet på Gillian Welch’ klassiker «Soul Journey» (2003).
Jeg er også fryktelig svak for Mazzy Star-tolkningen hun gjør av «Fade Into You», også slo det meg, i et dumt øyeblikk, hvorfor i alle dager hun skal tolke såpass nye låter som dette. Skal man ikke vente litt, liksom? Vel, Welch-låten er 19 år (herregud!), mens Mazzy Star-låten er 29 år gammel (dobbelt-herregud!). Og da er det selvsagt lov. Ja, alt er jo lov, men dere skjønner.
Nick Caves «Into My Arms» og Nick Drakes «Pink Moon» blir også kjørt nennsomt og respektfullt gjennom June-filteret, mens jeg sliter litt med å høre Lennons «Imagine» i andre versjoner, selv om jeg her hører at også originalen kunne trengt steelgitar. Alt blir bedre med steelgitar. Nesten iallfall. På Frank Oceans «Godspeed» kjører hun før øvrig bulldoser over originalen, i en helt naken versjon, kun kompet av et spinkelt piano. Strøkent hvileskjær frem til neste skive, dette.
CHARLEY CROCKETT «Lil G.L. Presents: Jukebox Charley» (Thirty Tigers»
Enda ei coverskive, og det er helt topp, det. Jeg digger Charley, denne feiende flotte crooner-slektningen til legenden Davy med samme etternavn. «Welcome to Hard Times» var ei av de beste skivene som kom i 2020, det nærmeste man har vært Lee Hazlewood og Sanford Clark på denne siden av millenniet.
Her gjør han klassikere tidligere fremført av døde og levende legender som Willie Nelson, Tom T. Hall («I Hope It Rains At My Funeral» er helt nydelig), Kay Adams, George Jones med flere. Den silkemyke, dype og helt besynderlig flotte stemmen hans ligger som et lag fløyel over de smakfulle arrangementene, og med tears in the beers-tekster om knuste hjerter og spritflasker, sys det hele sammen til ei flott samling låter perfekt egnet til nachspiel eller bare bilkjøring 20 prosent over fartsgrensa.
Chaaarly! Charly Crockett! Ingen er vel slik som ham?
Svar: Nei.